Noe som mangler
Danko Jones skal ha stor takk for å bedrive munter og drivende rock. Men det er noe som mangler på mannens plate nummer fem.
Danko Jones
«Sleep Is The Enemy»
Bonnier Amigo
Rockekompet er drivende, refrengene melodiøse og gitarene er høye på «Sleep Is The Enemy», men likevel gir ikke Danko Jones' nye plate full uttelling på barometeret.
Det rocker tidvis brukbart på Jones' femte album. Åpningssporet «Sticky Situation» har et fint og funky driv i samme gate som Red Hot Chili Peppers. Det samme gjelder spor nummer sju, «Invisible», som har et gitarriff som like gjerne kunne vært AC/DC.
Men det er ingen av sangene som får meg til å fortelle en god kompis om platen. De fleste låtene går lett inn, og går like lett ut igjen.
Når det er sagt, så greit nok - Danko manøvrerer seg støtt og sikkert gjennom farvannet til AC/DC, Thin Lizzy, Metallica og punkere i Black Flag-sjangeren, med stor entusiasme og rikelig med aggresjoner. Likevel er det ingenting på platen som sier pang, og jeg slipper ikke unna følelsen av at disse sangene får en større effekt når mannen fremfører dem live.
La oss si det slik at hvis «Sleep Is The Enemy» surrer i platespilleren på din stampub, er det ingen grunn til å reise seg og gå. Men det er heller ingen grunn til å be noen sette den på. Hvis mannen stiller på scenen et sted i nærheten av deg, kan det derimot være på sin plass å kjøpe billetter.