Noe hardt i alt klissklasset

James Blunt
Some Kind of Trouble
Atlantic/Warner

James Blunt fortsetter på sitt tredje album i samme spor som han har fulgt på de foregående. Siden gjennombruddet med «Back To Bedlam» i 2005, har briten vært kjent for sine fengende, ukompliserte og melodiøse, gjerne, melankolske, låter.

Denne gangen er han derimot hakket hvassere og mer modig til tider - og tørr å utfordre eget stempel som ballademester. Førstesingelen «Stay The Night» har allerede satt standarden - den er mindre dyster enn det Blunt vanligvis fronter, og den er ikke den eneste av de 12 låtene. Gitarene er mer lekne og taktfaste, tempo kjappere og toneleiet ikke så dystert.

På sistelåta kjører til og med den pyntelig uttalende Blunt til med en langt mer rocka vokal - og den groovy, aggressive «Turn Me On», med den Beatles-aktige introen, er slettes ikke så gæern den, heller ikke som avslutning på skiva. Variasjonsmessig gjør den sitt, og viser også at Blunt kan skrive låter som er mer enn bare klisseklasstriste.

For for all del - Blunt har selvsagt ikke gått bort fra suksessoppskriften sin fullstendig. Halvparten av låtene går i balladesporet - allerede på låt to er tempoet roet ned (og «Dangerous» har muligens den mest irriterende, kunstigste inngangen av dem alle også). Men altså - Blunt leverer pianoakkompagnerte ballader (allerede fra låt tre), selv om kanskje ingen av dem er i klassen helt der oppe med «You're Beautiful». Gode etterligninger er likevel blant annet «Calling Out Your Name» og «No Tears».

Men det er ikke balladene denne skiva vil bli husket for. «These are the Words» har langt mer sårbarhet enn de tydeligste balladene, mens «I'll Be Your Man» er rett på og nærmest fyrig i gitarakkompagnementet. Blunt kan også blande ballader og popelementer for det mer storslåtte uttrykket - skru opp volumet og «So Far Gone» har stadionkvaliteter.

Han blir å høre på radioen også fremover, det er sikkert. Og da forhåpentligvis representert med de hakket tøffere låtene.