Nicki jakter regnbuer

(SIDE2): Det som møter oss når vi kommer inn i den nesten tettpakka Spektrum er en horde av 10-17 år gamle jenter, med noen få gutter og/eller foreldre med på slep. Arrangøren har byttet ut øl og vin med overpriset popcorn, brus og pølse i lompe. Hadde det ikke vært for at jeg har flere års erfaring fra fritidsklubb hadde dette fort blitt en uvant utilpass affære. Men det viser seg at jeg ikke slipper så lett unna heller.

Allerede i det mørket fyller salen, anlegget stilnes og teppet faller kjenner jeg hørselen kommer til å svikte en del de neste dagene. Og det kan kun skyldlegges en ting, mange tusen hylende tenåringsjenter med stemmer som kunne reddet Titanic fra isberget.

Mer fra Side2. no: Besøk forsiden

Heldigvis tar det ikke lang tid før de blir akkompagnert og delvis balansert ut av dyp bass og trommebeats som har blitt de fleste kjent det siste året om de ikke har bodd under en stein.

Nicki var glad og fjåsete som vi har lært å kjenne henne for, og gjorde sitt for å høste hyl og skrik fra de oppmøtte. Med seg hadde hun en DJ (Headache) og en gjeng dansere. Personlig synes jeg opptredener med for mye fokus på dansere og som periodevis blir låst i synkrondans fort blir kjedelige og ukarismatiske. Koreografien satt godt på noen av låtene, men på mange andre var det rett og slett dølt og å se de bare stå å veive uten mål og mening i bakgrunnen.

Vi ble servert alt fra «gamle» mer ukjente raplåter, hvor mor viste hvor skapet skulle stå når det gjelder tungerulling på mikrofonen, til de mer landeplagelignende slagerne «Super Bass» og «Ass». Det er ikke alle som har fått med seg at dama kan gjøre mer enn storslagne pophits. Hun er også en av de tetteste på rim og linjer blant de mer feminine i gamet.

Scenen og produksjonen gjorde ikke skam av pop-prinsessen, Både rosa lys og flere skjermer med opphøyninger og trappeganger på scenen var det nok av, men det ble etter hvert statisk og lite engasjerende når alt du fikk servert var musikkvideoer og fargeklatter som ble litt for oppstykket på de flere skjermene til å skape en oppslukende stemning. Men kanskje har forrige ukes besøk av gutta i Watch the Throne hevet lista og gjort oss/meg litt bortskjemt.

Men bortsett fra munndiaré på mikken var ikke karismaen og publikumskontakten heller på forventet nivå i kveld.

Det ble et par kostymeskifter i løpet av settet hvor det ble DJ-ens oppgave å holde temperaturen oppe ved å spille noen av Nickis middels gode låter til enda mer fargespråk fra skjermene på scenegulvet. Men den litt mindre ukritiske majoriteten i publikum så ikke ut til å bry seg og fortsatte å skrike og hoppe like mye uansett hvilket trekk som ble gjort.

Og det hjalp på når et av avbrekkene ble etterfulgt av de heftige bassdropene til «Starships» og stemningen ble ekstremt høy under spektrums-taket.

Den pulserende mørke bassen og hennes (og de hylende fansen) lyse barbie-lignende stemme(r) står som konstante kontraster men blir til tider for mye for øret og det ble aldri noen ordentlig god balanse mellom det hele.

Men når målgruppen er 12+ så kreves kanskje ikke mye mer? For selv om det var flere av oss over tjue som til tider sto strenge med fingrene i ørene og så bekymret/redde rundt oss, hadde flertallet det tydeligvis ganske fantastisk så, og hørtes, det ut til.

Det hele var sukkersøtt nok og blinket så mye i alle regnbuens farger til å skremme både diabetikere og epileptikere bort fra de første radene. For fargeglade Nicki har gjort, en respektabel, karriere på å skyte regnbuer og kanonkuler gjennom høyttalerne våre. Men i kveld var ikke avslutningen av hennes relativt korte visitt med publikumsfavoritten «Suberbass» som en krukke med gull å regne, selv om det nok glitret i øynene til mange små stjernetrufne jenter (og gutter) denne kvelden.