Nesten superdårlig
Whos bad? Vesle Boosie, vel.
Lil Boosie
Superbad: The Return of Boosie Bad Azz
Asylum/Warner
Imagemessig er denne obsternasige 25-åringen nesten litt retro, i sine vulgære diamant- og gullsmykker som noen vil synes er overkill, selv i en SNL-skit. (Selv i en norsk skolerevysketch om rap.) Dessuten er Lil Boosie like dum som han ser ut, eller eventuell en god skuespiller. «Im real hood» med en «dick real hard», «big guns» og med så mange biler at han «aint got the time» til å fortelle om dem.
Dette vet fansen, og ettersom han etter sin offisielle 2006-debut har blitt den mest populære rapperen i Baton Rogue, Louisiana, trenger han ikke å fikse det som fortsatt funker. Synd, for med sin ekstreme stemme, gatetroverdighet, trofaste fansbase og finansielle ressurser kunne han fint inkludert litt mer varierte teamer og jobbet med bedre produsenter og artister.
Utenom The Runners åpningsspor «My Avenue» og Nard & Bs «Who Can Love U» med Bobby Valentino (som nylig gjestet Oslo), hører man at Boosie har fått musikken billig av sine kompiser. Det samme med rapperne som bidrar. Lil Phat (hvem?) på fem låter drar ikke opp, men det gjør Young Jeezy på «Better Believe It», platens beste spor.
Ved sine simple, effektive refrenger og synthtunge låter klarer Lil Boosie utrolig nok å likevel hindre at hans ukarismatiske personlighet drar albumet helt ned på hans personlige nivå, så hvis du skal eller må kjøpe en rapskive fra Baton Rogue i år, kan «Superbad» gjøre susen.
Men hvis du dropper Lousiana-hovedstaden og heller går for litt mer kulturelle New Orleans, pass heller på at du har hele Lil Waynes «Tha Carter»-trilogi. (Eller: Kjøp Michael Jacksons «Bad» på nytt.)