Nesten-ny Norah
Forskjellig, men det samme.
Norah Jones
The Fall
EMI
Norah Jones har skapt seg et kjent navn med sin myke, klangfulle røst, og er her hjemme elsket for sine melankolske låter.
På «The Fall» har den mørkøyde sangfuglen fått hjelp av en haug med folk som ikke har mindre kjente navn, men det er ikke de som skal ha skryt for at albumet viser Jones fram en ny side (selv om de så visst ikke trekker ned inntrykket).
Men ny og ny side... Det har ikke skjedd en revolusjon hos Norah akkurat, det går i samme leia som før – bare mer modent, gjennomført og elegant. Og i stedet for å gjemme seg bak pianoet som hun i stor grad har gjort før, står hun fram som låtskriver og sanger i mye større grad – og har plukket med seg gitaren som akkompagnement.
Lyden er noe røffere, samtidig som instrumentbruken (for eksempel cello og akustiske gitarer) skaper en mørkere og mer voksen atmosfære. Lydbildet er fyldigere, til tider noe overlesset nærmest - Norah klarer seg også bra på egen hånd.
Til tider kan det hele bli for flinkt og gjennomført til at damen selv står fram, men trolig vil ikke den nesten-nye Norah skremme vekk sine gamle fans.
Sjekk ut: Young Blood, It's gonna Be (tøft og tungt, med en fantastisk vokal) og Back To Manhattan.