Neppe overmenneskelig

Christina Aguilera
Bionic
Sony

Christina Aguilera har vært borte i fire år, for blant annet å bli og være mamma. Ikke all verdens lang tid, men lenge nok til at man i popsirkuset snakker om et lite comeback - særlig med tanke på konkurransen som er blant kvinnelige r&b/pop-sangere om dagen. Og Christina har forberedt seg, i kampen mot flommen av syngedamer som allerede var der og de nye som har kommet i mellomtiden. Sammenligningen med Lady Gaga har falt mer enn en gang.

Og det er da også noe Lady Gaga'sk over albumet - men også noe Madonna'sk og Kelis'sk, noe M.I.A.'sk og Justin Timberlake'sk. For til tross for at vokalen er lett gjenkjennelig - når den er tilstede i ren form, (hun har fremdeles en av de mykeste, peneste, deiligste stemmene) - så er det muligens like mye andre navn som popper opp i hodet, som det tanken på en ny Christina gjør. Det er rappet, lånt og mikset i godt monn.

Tekstmessig er flere av låtene i overvekt preget av dårlig skjulte hentydninger til sex og seksualitet, i såpass store mengder at det blir en smule snålt - dama har da mer å stille opp med i kampen for å beholde sitt publikum.

I tillegg har 29-åringen på sitt fjerde album valgt å bruke elektronika i stor grad - til tider både virkningsfullt og overraskende, andre ganger mer langtrukkent og øregnagende. Noen ganger nytt og friskt, andre ganger går følelsene til både 80- og 90-tall.

Til sammen 18 låter tilbyr dama, og da i en haug sjangerformer - balladene er her også selvsagt, store deler av siste halvdel er dedikert de roligere sangene. Hun blir nok å høre både på dansegulv, radio og treningsstudioer fremover.

Det er nydelige og enkle «I Am», «Elastic Love» der allerede nevnte M.I.A. bidrar stort. Det er den «Milkshake»-lignende, småflaue fjortis- og rumpedanselåta «Woohoo» og «Desnudate», som er en Justin- eller Britneyinngang verdig.

Med tanke på at alle de nevnte artistene som faller i øret av å høre på Bionic, så kan det selvsagt også ses på en annen måte enn negativt - nemlig at med Christina Aguilera får man alle i én. For dama er jo ikke dårlig - det er bare så mye grøt her.

Eller som Christina selv svarer med å synge hardt og forlangende «I'm a Prima Donna, I can rule the world!».