Nelsons tolkninger
Gudene vet om det er samværet med halleluja-kamerat Kurt Nilsen som har skylden, men nå gjør også Willie Nelson sin versjon av tidenes mest-covrede låt. Blant annet.
Willie Nelson
Songbird
Lost Highway/Universal
Nelson og Nilsen - litt av et par, fårn si. Men fullstendig uavhengig av det samarbeidet, slipper her gamlefar med flettene et nytt album som nesten utelukkende består av coverlåter.
At mannens utallige utgivelser også tidligere har vist at han ikke har et utpreget kritisk forhold til hva han utgir, er gammelt nytt.
Nytt er det derimot at han denne gang har med seg den ditto hyperaktive Ryan Adams i produsentstolen, og at Adams faste backingband The Cardinals står for kompet.
Låtene han her synger sine versjoner av, inkluderer Gram Parsons «$ 1000 Wedding», Grateful Deads «Stella Blue» og tittelsporet «Songbird», som blant andre Fleetwood Mac og Eva Cassidy har gjort sine (betraktelig bedre) versjoner av tidligere.
I tillegg, naturligvis, til versjon nummer fire tusen - for å gi noe som sannsynligvis er et forsiktig anslag – av Leonard Cohens «Hallelujah». Man må spørre seg hva Nelson – eller Adams for den del – tror de har å tilføre verden ved å levere nok en tolkning av denne for lengst ihjelcovrede låta.
Problemet er at denne mangelen på særpregede tolkninger strengt tatt gjelder for hele plata. Vi har hørt alt før, eller i hvert fall noe som likner så mye at vi føler vi har det.
Dermed blir «Songbird» en heller forglemmelig del av Nelsons ekstremt lange merittliste. Og den skjebnen kan ikke engang Nelsons egenkomponerte «Back To Earth» eller Ryan Adams for Nelson spesialskrevne «Blue Hotel» gjøre noe med.