Neil Youngs beste?

(SIDE2): I vår nye serie «Ukas klassiker» vil vi hver uke gi deg en grundig presentasjon av utvalgte historisk viktige skiver.

Kun det beste av det beste får innpass, og vi garanterer deg en stor lytteropplevelse dersom du følger våre tips i denne spalten.

Vi har valgt å starte med en skive av den levende legenden Neil Young. Og nei, den heter ikke «Harvest».

Har du et spesielt forhold til en plate eller en artist? Send oss en mail og fortell hvorfor vi bør skrive om musikken DU elsker.

Neil Young
On The Beach
Reprise Records
1974

Neil Percival Young er en mann med mange ansikter. Han har vært ensom countrysanger med kassegitar og munnspill, som på hans kanskje mest kjente album «Harvest».

Sammen med storhetene Crosby, Stills og Nash har det også blitt levert «voksen» mainstreamrock med jevne mellomrom i løpet av en lang karriere.

På 80-tallet flørtet den aldrende gubben med techno og vocoderbruk på «Trans». Og med sitt kjære Crazy Horse fortsetter han å gi nye generasjoner øresus med kakafonier av elektrisk gitarstøy.

Den virkelige Neil?
Derfor er det veldig vanskelig å fastslå hvilket album som egentlig representerer «den virkelige» Neil Young.

Men vi prøver likevel og lanserer mannens glemte klassiker, «On The Beach» fra 1974, som den definitive Young-skiva.

Varierte sinnsstemninger
I løpet av de åtte sporene er Young innom de fleste tenkelige sinnsstemninger. Åpningslåta «Walk On» er klassisk rocke-Neil, og uten tvil den gladeste på skiva. Kort, godt og appetittvekkende.

Men om forretten er lett å svelge, skifter kokken brått til mer tungfordøyde saker allerede på neste sang, «See The Sky About To Rain». Ikke at det ikke smaker godt, for dette er en av Neil Youngs aller vakreste ballader. Basert rundt et sørgmodig orgel og steelgitar og hans karakteristiske stemme, er det hele så fint at man faktisk lengter etter gråvær.

Angst og aggresjon
For å fullføre åpningshattricket, smeller Young så til med den drivende rockeren «Revolution Blues». Bandet bak Youngs hylende gitar er noe av det mest funky som noensinne har fått innpass på en Neil Young-skive, og via positivitet og tristesse serveres det nå angst og tilbakeholden aggresjon.

Banjobaserte «For The Turnstiles» roer det hele ned igjen, mens lumske «Vampire Blues» med den legendariske tekstlinjen «I’m a vampire, baby. Sucking blood from the earth» er pur amerikansk film noir i lydform.

Utenomjordisk vakkert
Tittelsporet er et nesten sju minutter langt introspektivt personlig helvete. Men hvem faen bryr seg når det er så utenomjordisk vakkert? «Though my problems are meaningless, that don’t make them go away», synger Young på sitt såreste, mens gitaren hans gråter stille. Magisk.

Selv om også nest siste kutt «Motion Pictures» er en minneverdig affære, blekner den en smule klemt mellom to «bona fide classics». For avslutningslåta «Ambulance Blues» er helt der oppe blant Neil Youngs aller beste sanger.

Ni minutter med klassisk ensom-mann-og-gitar melankoli høres kanskje voldsomt ut, men tro meg: Når låta er ferdig kommer du til å ville høre den igjen. Og igjen. Og igjen.

Neil på sitt beste
Av en eller annen uforståelig grunn har ikke «On The Beach» oppnådd samme legendestatus som «Harvest» eller «After The Goldrush». Men sett av førti minutter, lås døra og slå av mobilen. Logg deg av Facebook også, for svingende. Dette er Neil Young på sitt aller, aller beste.

Det blir ikke mye bedre enn det.

Side2 vil bli bedre - bli med på vår leserundersøkelse her