Når prestekrager møter skjegg

Sweden
Last train
Bylarm

Sweden er ikke ukjent med å lage fengende låter eller å stå på en scene - lørdag viste de for Bylarm-publikummet igjen hvilken deilig meloditeft bandet innehar.

De vet hvordan en låt skal bygges opp mot stadig nye høyder, med fremdrift og vestkyst goodfeel. Dette er musikk man må bli glad av å høre, så sant man ikke er bitterfitte uten sidestykke.

For å høre musikken deres på skive, hadde det perfekte vært å sitte i åpen bil på langeveien - konsertmessig burde de fått mer luft under vingene. For til tross for Last Trains sjarm, så hadde nok Sweden funket bedre et helt annet sted - type friluft og med salt og støvete vind i håret.

Musikken er nok hakket vassere enn gutta selv er, når det kommer til scenertekke - selv om det blir innmari digg gutterom og sommerfrekk følelse av det. Trommisen er personlig favoritt, og det er også når det går hardest for seg, at gjengen kommer best til rette musikalsk.

Det fremstår så enkelt, det er gitarriff og melodiøst, og det fungerer. Hvorfor gjøre rocken tung og trist, når det kan gjøres så digg og lyttbar?

For tiden befinner bandet seg i studio, og slipper snart sin andre skive. Å få med seg publikum på favoritten «Hey, c'mon» mot slutten av settet, var langt fra vanskelig - og det er ingen grunn til å tro at Sweden ikke kommer til å ri radioen også med sine kommende låter.

Kunsten å lage rock med melodi er ikke alle forunt.