Mytologisk blinkskudd
Enslaved har skjemt bort publikum med kvalitetsutgivelser på rekke og rad. Det nye verket «Ruun» føyer seg elegant inn i rekken av klassikere fra vestlendingene.
Enslaved
Ruun
Tabu
Det er høytid for storutgivelser innen norsk metall for tiden. Om Satyricon skuffet en smule med «Now, Diabolical», er det en fornøyelse å melde at Enslaveds «Ruun» lever opp til de skyhøye forventningene. Den suverene forgjengeren «ISA» vant både Spellemann og Alarmpris i 2004. En vanskelig bragd å følge opp, kanskje, men bandet fra det værbitte vest klarer det med bravur.
LES INTERVJU: Ønsker musikalske ørefiker
LES NETT-TREFFET: Skal koke middag og besørge sex
Enslaved sparer ikke på godsakene. Åpningslåten «Entroper» går inn i historien som kanskje tidenes beste norske metallåt. I hvert fall av den ekstreme sorten, til tross for at bandet ikke er like ekstremt som det engang var. Med en vanvittig gåsehudfaktor sparker det ultratette lydbildet herlig fra seg i øregangene, og frontmann Grutle grynter som om han skulle ha Loke selv i hælene.
Apropos mytologiske skikkelser; det mangler ikke på norrøne referanser på «Ruun», noe albumtittelen burde gjenspeile. Både omslag og tekster er av det symbolske slaget, hvilket passer Enslaveds dramatiske stemninger bra.
I likhet med «ISA» flørter «Ruun» med det progressive, spesielt på avslutningen «Heir To The Cosmic Seed». Bandet har heldigvis også valgt å beholde den rene vokalen som preget forgjengeren. Dette sørger for å krydre låtene med lekker variasjon, som igjen hjelper på albumets levetid.
Disse åtte låtene står ikke tilbake for noen av bandets tidligere prestasjoner. Enslaved fortjener honnør og stående ovasjoner for å ha fôret metallhoder med kvalitetsmetall i 15 år uten nevneverdige dødpunkter.