Mye Elvirak!
Hun har fått fryktelig mye skryt i det siste, Elvira Nikolaisen. Det er ganske fortjent.
Elvira Nikolaisen
Quiet Exit
Columbia/SonyBMG
Atskillige spaltemetre har allerede blitt skrevet om at det foreløpig siste skuddet på Nikolaisen-stammen nå er klar for rampelyset. Hennes romslige søskenflokk har de sista årene gjort seg bemerket i band som Sereena-Manesh, Silver og The Loch Ness Mouse – i tillegg til at nestor Emil Nikolaisen også har vist seg som en habil produsent av andre artister.
Men nå er det altså Elvira det handler om. Dere har alle hørt radiohiten «Love I Cant Defend», og er dere satt sammen omtrent som meg, synes dere at den er en skikkelig gromlåt - kanskje uten at dere helt skjønner hvorfor.
For det er jo en påfallende ordinær popsang, er det ikke? Likevel klistrer den seg raskt på hjernen, og vi trives endatil svært godt med å ha den der. Litt sånn er det med resten av albumet også
Vel er nok «Love I Cant Defend» platas beste låt, men flere kommer hakk i hæl. Elviras lett hese røst gir fornemmelser av en vemodig livserfaring som gir hennes relativt enkle mainstream-pop en distinkt menneskelighet. Dermed skiller hun seg ut også ut fra mengden av kvinnelige sanger/låtskrivere.
Det eneste problemet til «Quiet Exit» er at den føles litt for safe. Plata er svært helhetlig, og det er aldri noe som irriterer. Kanskje er det akkurat der det ligger: Deler av albumet sklir litt for lett forbi uten at man føler noe særlig, selv etter å ha hørt albumet både ti og femten ganger.
Dette er en behagelig og bra debut, uten tvil. Men kanskje Elvira bør våge å vise litt mer tenner neste gang?