Musikk blir neppe vakrere

Chet Baker

My Funny Valentine – De beste fra Chet Baker

Pacific Jazz/EMI

Her får vi nesten to og en halv time med gull og den ene CD-en består i all hovedsak av tidligere uutgitt materiale med norske sjelsfrender.

Chet Baker (1929-1988) var en musikant som uttrykte seg slik at musikkelskere med tilhold i alle slags sjangre likte det han holdt på med. Fra han slo gjennom på begynnelsen av 50-tallet til han falt ut av et hotell-vindu i Amsterdam og døde i 1988, var Chet Baker tro mot et ekte og ujålete tonespråk.

Det er ingen hemmelighet at Chet Baker levde et meget tøft liv. Han sleit med dopavhengighet helt fra 50-tallet og store deler av sitt liv hadde han ingen fast bopel – han bodde hos venner eller på hotell. Uansett hva den mytiske personligheten foretok seg, så var han fra start til mål tro mot sine musikalske idealer. Han sang som han spilte trompet og han spilte trompet som han sang og det var fortellinger fra et levd liv – på godt og ondt – vi blei fortalt.

Med denne samlinga har den norske avdelinga av plateselskapet EMI gjort noe så oppsiktsvekkende – plateselskap gjør nemlig ikke slikt lenger - å sette sammen en dobbelt-CD med både klassisk Baker fra 50-tallet og flotte innspillinger gjorde med norske musikanter mot slutten av sitt spesielle liv.

Ekspertene vil alltid diskutere hvilken epoke som var den beste i en kunstners liv. Slik er det også i tilfellet Chet Baker, men jeg har foreløpig ikke oppdaga noen som har ment at det han spilte inn for selskapet Pacific Jazz på midten av 50-tallet ikke hører med til det aller ypperste som noen gang kom fra hans trompet og stemme.

Her får vi hele 23 eksempler på fantastisk musikk han spilte inn på den amerikanske vestkysten sammen med en rekke glitrende medmusikanter som basunisten Bob Brookmeyer og barytonsaksofonisten Gerry Mulligan. Her, som nesten alltid, dreier det seg om jazzens standardrepertoar og du verden så tidløs denne musikken framstår over 50 år etter den blei skapt.

På 80-tallet besøkte Chet Baker Norge en rekke ganger og ingen som fikk gleden av å oppleve ham kommer noen gang til å glemme det. Sliten av det tøffe livet han hadde levd, og fortsatt levde, satt han på en stol med beina i kors og spilte og sang som om hver eneste jobb var den siste.

Her får vi seks låter som aldri har vært gitt ut før spilt inn både i studio hos NRK og live på jazzklubben Cavalero i Trondheim. Her får Baker så empatisk assistanse fra pianisten Erling Aksdal jr., bassisten Bjørn Alterhaug og trommeslageren Kjell Johansen – på to spor – som vel ønskelig, og når så den tekniske kvaliteten holder meget god standard, så er dette både julekvelden og vel så det for Baker-elskere. Når så festen blir avslutta med «Et nytt møte», i Egil Kapstads arrangement av «Blåmann, Blåmann» fra den legendariske innspillinga med Jan Erik Vold fra Paris bare noen måneder før Baker la ned hornet, så er det vanskelig å ønske seg noe mer.

Aksdal og Per Husby, som også spilte en rekke konserter sammen med Baker, har begge skrevet interessante og personlige tekster i omslagsheftet og både bildematerialet og andre private bidrag – blant annet en håndskrevet kontrakt mellom Baker og Husby – er med på å gjøre «My Funny Valentine» til jazzhistorisk – intet mindre.