Musikk blir ikke vakrere

Keith Jarrett
Rio
ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Kanskje er den 66 år gamle Keith Jarrett den største nålevende jazzmusikeren. Han er en original, han er en eksentriker og i manges øyne er han det vi på godt norsk kaller en dritsekk. Tar man bort alt annet, så er han et unikum med en skaperevne som ikke kjenner noen grenser. Det som skjedde på Theatro Municipal i Rio de Janeiro den 9. april i fjor er nok et fantastisk eksempel på det.

Etter at Jarrett blei ramma av et utmattelsessyndrom for en del år siden og seinere gikk gjennom nok ei livskrise med samlivsbrudd, så har Jarrett funnet kjærligheten på nytt og tilskriver sin nye flamme, japanske Akiko Yamazaki, stor del av æren for at han nå er inne i en ny kreativ periode på linje med den vi opplevde på midten av 70-tallet med bl.a. “The Köln Concert” og “Belonging”-kvartetten sammen med Jon Christensen, Palle Danielsson og ikke minst Jan Garbarek.

I 1983 etablerte han det som skulle vise seg å bli en gudebenåda trio med Jack DeJohnette på trommer og Gary Peacock på bass. Den lever fortsatt i beste velgående og nekter å stagnere. Heldigvis har heller ikke Jarrett lagt solo-konsertene på hylla og etter Rio-jobben i april, ringte en oppstemt Jarrett til ECM-sjef Manfred Eicher fra flyplassen dagen derpå og mente bestemt at alt annet måtte legges til side – konserten han akkurat hadde begått mente han sjøl var noe av det aller beste han hadde gjort.

15 låter, som enkelt og greit heter “Parts I-XV”, blei unnfanga der og da og framstår alle som en som fullt ferdige komposisjoner. Hvordan det er mulig, er nesten ikke til å begripe. For å si det på en annen måte: Det er kun Keith Jarrett som er i stand til det.

“The Köln Concert” er den eineste plata jeg har slitt ut – to ganger til og med – og jeg trodde aldri verken Jarrett eller noen andre skulle komme opp med noe som kunne konkurrere i både musikalsk eller emosjonelt innhold. Nå har Jarrett sjøl gjort det og her får vi en dobbelt-cd med melodiøs, reflekterende, vakker og uendelig personlig musikk. Som bare Jarrett på sitt aller beste kan gjøre det, så henter han impulser fra klassisk musikk, fra blues, gospel og sjølsagt jazz og setter det sammen til Keith Jarrett-musikk.

Mange har prøvd å etterlikne mesteren, men det sier seg sjøl at ingen har greid det – det er bare én Keith Jarrett og her får vi han nok en gang på toppen av sin yteevne. Endelig har “The Köln Concert” fått sin rettmessige etterfølger. Musikk blir ikke vakrere enn dette.