Musikalske gjøglere

Cult Of Luna 27. februar. 2013
Parkteatret

(SIDE2): Lista for hva man kan forvente seg av underholdningsalternativer på Grünerløkka en relativt vanlig ukedag har den siste tiden blitt satt høyere og høyere. Og dette har nok Parkteatret sin booking mye av skylden for. Det er alltid godt å se folk møte opp mannsterke selv utenfor sentrumsområdet, men det var vel litt å vente når Cult Of Luna har fått mye bra omtale fra både fans og kritikere for sitt sjette studioalbum, «Vertikal».

Lokalet var fylt opp, og det virket som det ikke bare var underskrevne som var en smule skeptisk til hvordan dette vil forløpe seg igjennom kvelden. Men problem solved; For det var ikke mye som jobbet for å få fart i rockefoten, så vi ble stående pent stilt opp ved siden av hverandre og alle var fornøyde. Med det i hvert fall.

Cult Of Luna stiller seg i en lang rekke av band som gjerne vil bevege deg på begge ender av skalaen og gjerne bruker de fleste musikalske triks de har opp i ermet for å få det til. Men når repertoaret ikke holder mer enn en håndfull intense strobelys, et fåtalls virkelig røskende partier og ellers lyd og lys kjøpt på billigsalg, så virker posen med triks mangelfull og kjedelig.

Dessverre satt dette altfor stort preg på fremførelsen. For det som på skive kan virke forførende og drømmende ble i kveld bare tamt og litt slitsomt å skulle holde fokus på.

Dette litt fordi lyden, som tidligere har vært strålende på Parkteatret i kveld rett og slett ikke holdt mål. Sammen med en vokalist med en monoton, til tider sur, og gjentakende stemmebruk får vi gitarer som var noe av det mest pinglete jeg har hørt på en «metal»-konsert.

Det ble gitt altfor mye plass til en litt kjedsommelig basslyd som kun klarte å kompensere når hele gjengen virkelig kjørte på. Cymbalene til de to trommisene endte opp med å skrike om kapp, og det hele ble som et hult skall av hva det kunne ha vært. Trøkk og testosteron var likevel (heldigvis) ikke helt fraværende. For plutselig oppi det litt langtekkelige så pøser de på et driv som kjører over deg og gitarsoloer som tar deg med i en helt annen verden. Noen dessverre hørendes litt ut som 90-talls techno i et altfor treigt tempo. Dette blir et gjengående mønster i konserten, dessverre med større fokus på de tammere partiene. Men når du har begynt å bli litt lei igjen så kommer det nok en perle i form av blitzkrieg. Stakkars de i salen med epilepsi ...

5458

Og en ting jeg aldri har skjønt, er greia med to trommiser. Greit nok om låtene er basert på intrikat tromming og de virkelig får vist hva de er gode for, men hos Cult Of Luna så er det lite de ikke kunne gjort med bare en av dem og det hele virker litt som en unnskyldning for å spe på det litt flaue lydbildet ...

Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg har sett et slags mislykka musikalsk kunstprosjekt som så gjerne ville mer enn det evnet. Konserten hadde sine få høydepunkter, som min personlig favoritt «In Aw Of», en av de mer aggressive og slagkraftige innslagene. Men det ble i det hele generelt flatt og statisk. Noe som dessverre kunne vært delvis unngått med et sterkere lydbildet.