Muse for massene
Muse slipper sitt fjerde album samme uke som de får æren av å avslutte Quart-festivalen. Og viser garantert der som her at de er pompøsitetens store konger. Man skal ikke uten videre kimse av det.
Muse
Black Holes & Revelations
A&E/Warner
(SIDE2): Abba møter Meat Loaf. Marilyn Manson møter Queen. Tidlig Radiohead møter Wagner. Slik kan ett forsøk på å beskrive den britiske trioen Muse fortone seg.
Og «Muse møter seg selv i døra» kan på samme vis være ett forsøk på å beskrive ståa når denne fjerde langspilleren fra trioen ser dagens lys. Og det er ikke nødvendigvis noe negativt – i hvert fall ikke sett fra Muse-perspektiv. La meg forsøke å utdype.
Muse blir mer populære for hver plate de gir ut, og jeg har i grunn ikke noe å utsette på det. Muse har fremstått som et ærlig band som tramper gassen i bånn uansett hva som måtte røre seg av føringer fra trendpolitiet.
Selv synes jeg bandets andre plate er den som har sittet best så langt. Debuten var for ujevn og for tydelig Radiohead-inspirert, og tredjeplata «Absolution» fikk jeg aldri noe godt grep om.
Men «Origin Of Symmetry» var altså storveis. Et beist totalt uten hemninger – og likevel strukturert og temmet. En fascinerende og motsetningsfylt affære, kort sagt.
«Black Holes & Revelations» er også tidvis riktig fascinerende, men litt på samme måte som Marilyn Manson kan imponere med sitt bredbente ståsted, men samtidig gjerne føles kalkulert, innvendig tom og noen nummer for teatralsk, slik balanserer Muse her mellom det lett kvalmende og det storslått imponerende.
Matthew Bellamy synger fantastisk som alltid, men det er ikke bare hans ytre Tom Cruise-likhet som gir meg en snikende mistanke om at han er en halvgal scientolog eller et eller annet; en påtrengende dogmatiker som er kommet for å omvende oss og indoktrinere oss alle like inn i sin nye verdensorden – det er faktisk også noe ved musikken som gir meg en slik følelse.
Dette er Muse på sitt mest overhøvlende velsmurte, og det er rett og slett litt for bombastisk, litt for glatt og litt for overprodusert til at jeg fortsatt kjøper forestillingen om at det er bandets iboende kreative galskap og musikalske visjon som driver denne plata fremover, selv om plata er aldri så variert.
Jeg føler snarere at det er penger. Eller et gryende Bono-kompleks. Eller en Matrix-utgave av Mission Impossible 4. Eller noe annet skummelt. Det er i hvert fall noe som skurrer her i mine ører, samtidig som jeg sluker store deler av plata rått.
Så ja, du tenkte det; kanskje det bare er meg...
Du får høre etter selv.