Mugne gresskar

The Smashing Pumpkins
Oslo Spektrum

I år er det 20 år siden The Smashing Pumpkins så dagens lys. Bandet ble gigantisk på 90-tallet, og leverte mellom 1993 og 1998 tre meget oppegående album i «Siamese Dream», «Mellon Collie and the Infinite Sadness» og «Adore».

Men det gode bandliv tok slutt, og i oktober 2000 holdt The Smashing Pumpkins en herlig avslutningskonsert i Oslo Spektrum.

Siden den gang har tonen mellom James Iha, D’arcy Wretzky og Billy Corgan ikke vært spesielt lystig. Men trommis Jimmy Chamberlin har fortsatt samarbeidet med Corgan, og de to utgjør også den gjenværende grunnmuren i bandet.

Kjedsomhet
Fredag kveld var «nye» The Smashing Pumkins tilbake i Oslo Spektrum for å bevise at bandet fortsatt fortjener livets rett. Det kunne Billy Corgan og kompani ha spart seg for, for dette skulle fort vise seg å bli en nedtur av dimensjoner.

Det meste er feil med dette bandet anno 2008. De gjenværende originalmedlemmene fremstår som trøtte og kjedelige, mens nykomlingene strengt tatt ikke er noen imponerende musikere. Og når materialet som serveres består av direkte svake nye sanger, underlige coverlåter og skrekkelige versjoner av gamle hits, blir opplevelsen pinlig.

Trioen «1979», «Tonight, Tonight» og «Bullet With Butterfly Wings» fra dobbeltalbumet «Mellon Collie and the Infinite Sadness», samt «Today» fra «Siamese Dream» fikk utvilsomt best respons, og utgjorde også konsertens høydepunkt.

De fleste andre låtene falt rett og slett fullstendig igjennom, og så ut til å kjede vettet av de mange oppmøtte. «Try, Try, Try» og «That’s the Way (My Love Is)» er bare to eksempler på låter som burde blitt beslaglagt i tollen på Gardermoen grunnet overdimensjonert kjedsomhetsfaktor.

Tre timer
Det så også lenge ut til at Corgan prøvde å slå verdensrekord i minimalt publikumsfrieri. Dette tok seg heldigvis noe opp utover i konserten, selv om det stort sett bare var usammenhengende vås som kom ut av mikrofonen mellom låtene.

Samtidig klarte kvartetten å maltraktere flere av klassikerne til det ugjenkjennelige. En grusom heavyversjon av «Ava Adore» så ut til å sjokkere et stadig mer stillestående publikum. Du aner at noe er alvorlig galt når gjengen som har kjempet seg helt frem til scenekanten før konsertstart knapt gidder å bevege seg under det som skal være konsertens klimaks.

Den siste timen av den nesten tre timer lange forestillingen var direkte søplete. I stedet for en sprek avslutning som kunne reddet kvelden, fikk vi en evighet med meningsløs feedback-runking fra Corgan. I løpet av denne sesjonen fikk en del publikummere mer enn nok og tok beina fatt.

Vanligvis skulle man tro at en såpass lang konsert ville være god valuta for pengene. Men denne kvelden burde vi heller få betalt for å slippe.