Moraliserende møl
Nail Inch Nails spør hvordan det skal gå med menneskeheten på sitt nye album, og gir oss dessverre ørten streker under svarene.
Nine Inch Nails
«Year Zero»
Interscope
(SIDE2): Litt bakgrunnsinfo først: I fjor begynte obskure beskjeder å dukke opp på NINs t-skjorter. Disse ledet videre til på en rekke rimelig vanskelig lesbare internettsider som helt tydelig bar på «skjulte» budskaper og mystiske undertekster.
Et slags bilde av USA anno 2022 dømt nedenom og hjem begynte etter hvert å tegne seg, og man skjønte at Trent Neznor hadde planer om å slippe et apokalyptisk konseptalbum.
Spennende og ikke minst virkningsfull måte å promotere et album på. Man forventer på sett og vis at det skal bli en tankevekker.
Så har man da fått «Year Zero» i handa og gleder seg smått til å sette plata på for å få innblikk i hva slags univers mannen har tenkt å bringe oss inn i.
Når man så har hørt gjennom noen ganger får man en litt uggen følelse av å ha blitt lurt. Eller det vil si; følelsen dukker opp allerede i andresporet, den overtydelige verdensanskuelsen «Survivalism», med tekstlinjer som;
«She gave us all she had, we went and took some more, cant seem to shut her legs, mother nature is a hore»
Man forventer kanskje at de pompøst politisk korrekte vendingene skal snu, at vi skal bli overrasket underveis og at onelinere skal komme og rive oss ut av stolen, men begredeligheten bare fortsetter og fortsetter fram til formaningen i sistesporet «Zero Sum»:
«Shame on us, doomed from the start, may God have mercy on, our dirty little hearts (¿) And all we ever where, just zeros and ones»
Litt binær filosofi der, altså, men forferdelig lissomdypt i all sin apokalyptiske framtoning. Og slik går nu dagan, gjennom hele plata, og man sitter til slutt igjen med følelsen man har etter å ha måttet lide seg gjennom moralscener i amerikanske katastrofefilmer.
«You've become a virus that's eaten up its host». Herregud da mann!
Produksjonsmessig er det ingenting å utsette på «Year Zero». Reznor kan sine saker bak spakene, og det sedvanlige «industrielle» preget er så absolutt til stede, med tungt programmerte lappetepper av rytmikk og melodi.
Bra for fansen, altså, antar jeg, men når det viser seg at «Year Zero» i tillegg til denne dørgende kjedelige moraliseringen nesten er blottet for gode låter, blir NINs femte studioalbum en skikkelig nedtur.
Nine Inch Nails var en gang et viktig band, men har satt seg selv på sidelinja med dette pompøse tullet, og Reznor hadde nok hatt godt av å stikke den gigantiske pekefingeren han retter mot oss ned i jorda i stedet.
PS: Nine Inch Nails spiller på Øyafestivalen onsdag 8. august.