Molvær i lufta
Vanligvis er det jubel i stua hver gang det kommer nye rytmiske blåtoner fra Nils Petter Molvær. Men begynner vi å ha fått nok nå?
Vår en gang så innovative jazztrompetist Nils Petter Molvær var på mange måter med på å definere den deler av den musikalske tidsånden med sin klassiske «Khmer» da den kom i 1997.
Sjelfulle, distinkte jazzbrokker som red på tidvis frenetiske rytmespiraler, tidvis ambiente hvileskjær,heftig mikset i hop med techno, smarte samples og etniske klanger.
Senere kom remiksalbum, livealbum og ikke minst oppfølgere som «Solid Ether» og «NP3», som begge i og for seg tråkket opp den samme kursen, men det gjorde ikke stort, for de fleste av oss var fortsatt sultne på mer – gjerne av det samme, eller i hvert fall ikke for langt unna Molvær slik vi kjente ham.
Nå har det gått åtte år med lydbildet vi etter hvert kjenner så godt, og nå begynner i hvert fall undertegnede å merke behovet for fornyelse.
Man kan fortsatt si at det låter storslagent og episk og alt det der, men med «ER» har i hvert fall jeg fått dosen. Hele soundet er så bundet opp mot en tid som ellers er borte, at jeg merker at jeg ikke får til å isolere musikken og virkelig nyte den her og nå.
Det blir litt som å ta frem en gammel Massive Attack. Det ville ikke funket, det er for bundet opp i tid.
Så vil sikkert noen innvende at dette er jazz, og jazz er tidløst. Vel, vet du, det der tror jeg ikke noe på.