Møkkete Kent

Kent
Röd
Sony BMG

Kanskje er det alderen som tynger Kent, kanskje er det fansen. Kanskje er det Sverige? Uansett er Kents siste album ikke så mye et skrik som mumling fra en mørk avsidesliggende gate. Her har Kent plassert synthen (og trommemaskinen!) i midten og laget sanger rundt det. Du ville klart å sagt Depeche Mode på samme utpust som du hadde nevnt dette albumet.

Singelen «Töntarna» har du muligens allerede hørt, og dessverre for deg som likte den veldig godt er det langt til neste sang som er like rett i øret (noe Kent har vært utrolig flinke til å trylle fram). Likevel er dette en plate som du må leve litt med og få inn under huden. Den kryper sakte, men sikkert inn under der for å holde seg.

Samtidig har Kent tatt en Radiohead når det gjelder tekster, og sangene er relativt langt fra oppløftende. Det er trist, svartmalt og sørgelig. Ikke sørgelig dårlig, men ikke akkurat oppløftende. Sanger som «Vals for Satan (Din Vän Pessmisten)» og «Det Finns Inga Ord» har kommet ut fra det så smått legendariske Hansa-studioet i Berlin.

Noen nye fans kan muligens dukke opp etter dette albumet, men ikke alt for mange. For fansen er det en skive man vil like, dog med litt innsats. Noen klassiker er det dessverre ikke.