Miles’ farvel

Miles Davis
1986-1991 The Warner Years
Warner France/Rhino/Warner Music

I cirka 30 år var Miles Davis (1926-1991) tilknytta plateselskapet Columbia/Sony Music. På midten av 80-tallet skar samarbeidet seg, muligens fordi Sony ville satse på en annen trompeter også, Wynton Marsalis, som Miles ikke likte spesielt godt. Uansett var det Warner Music som fikk gleden og æren av å være med sjefen de siste 5-6 åra av hans liv. De var like spennende og innholdsrike som de 60 første.

Miles’ legendariske svar – anekdoten skal i alle fall ha det til at det var slik – da en forfinet hvit sosietetsdame spurte han under en mottakelse i Det hvite hus hva han gjorde der, var at han hadde skapt fem musikalske stilretninger, før han returnerte med: Og hva har så De bedrevet? Det ble visstnok ganske stille etterpå. Heldigvis blei det sjelden stille rundt Miles ellers – både mens han levde og etterpå også.

I 1986 hadde Miles gjenopptatt samarbeidet med multiinstrumentalist, komponist og produsent Marcus Miller. Han var sentral allerede da vår mann kom tilbake etter ei sjølpålagt rundt 5 års pause rundt 1980. I perioden denne boksen omhandler er Miller svært så sentral på utgivelsene ”Tutu”, ”Music from Siesta” og ”Amandla”. På filmmusikken til ”Dingo” er det Miles’ gamle samarbeidspartner fra slutten av 50-tallet, franskmannen Michel Legrand, som styrer skuta. ”Live Around the World” er akkurat hva det høres ut til å være, mens ”Miles & Quincy Live at Montreux” er det retrospektive møtet mellom sjefen og Quincy Jones bare noen måneder før det hele var over. ”Doo-Bop” er det ufullførte samarbeidet med hip hoperen Easy Mo Bee, mens den femte og siste cden er nyheter, sjeldenheter og gjesteopptredener med John Bigham, Scritti Politti, Cameo, Chaka Khan, Prince, den italienske sangeren Zucchero, Kenny Garrett og Shirley Horn.

Mye av dette viser Miles i hans rocka, funky verden som han stort sett befant seg i etter comebacket rundt 1980 fram til han la ned hornet for godt i 1991. Alle som fikk gleden av å oppleve han i denne perioden, fikk møte en mer utadvendt Miles enn kanskje noen gang og mot slutten fikk han et større publikum enn noensinne med stadioner og store haller som arenaer. Miles snakka et språk som publikum langt utenfor jazzmenigheta syntes om og Miles Dewey Davis III var på mange vis ei rockestjerne den siste perioden av sitt liv.

Det eneste minuset her er det strålende 20 siders tekstheftet ført i pennen av Miles Davis-autoriteten Ashley Kahn. Heftet er ustyrt med så liten skrift at mange med meg må benytte forstørrelsesglass for å få glede av det, og slik skal det jo ikke være i forbindelse med en slik praktutgave. Fra Miles Davis dukka opp på den store jazzhimmelen for første gang i 1945 til det hele var over i 1991, så var han en innovatør og et ikon på de fleste vis. Her får vi være med å ta et verdig farvel – nok en gang!