Milde Maria
Maria Orietas milde indiepop er lett å like, men vanskelig å elske.
Maria Orieta
Against The View
Grand Sport
Maria Orieta ble født i Argentina i 1973, men har bodd i Oslo siden hun var ni år. For to år siden debuterte hun med albumet «Buenos Aires», uten at så mange fikk det med seg.
Sannsynligvis vil det gå slik også denne gangen.
«Against The View» har færre latinamerikanske påvirkninger enn debuten, og er med et par unntak et nokså introvert gitarbasert popalbum, dog ikke foruten en viss skjønnhet.
På ett par av albumets ti spor tråkker hun til litt ekstra og plugger i forsterkeren. Da kan hun minne litt om for eksempel Throwing Muses.
Som regel låter hun imidlertid som ganske mange andre av våre lett alternative alvorlige jenter med kassegitar som har sluppet plater de siste årene, et sted mellom Unni Wilhelmsen, Karen Jo Fields og Sissy Wish.
Kjæresten Øystein Greni fra BigBang er her som på debuten med på gitar, i tillegg til å ha produsert plata. På enkelte spor kan mannens lett signaturpregede gitarspill ganske enkelt høres, selv om BigBang-fans neppe vil tilte av den grunn..
«Against The View» føyer seg inn i rekken av lavmælte, behagelige og sympatisklydende plater man griper seg i å ønske at man likte bedre, men som svekkes både av mangelen på egenart og – til en viss grad – tilstedeværelse.
Mest spennenede låter Maria Orieta når hun tråkker til og makter å vise litt særpreg, som i det noe mer intense avslutningssporet «Aiaa» eller de luftig produserte og mer umiddelbare «L.A. Song» og «Million».