Metalonani for fansen
Drømmenes teater er tilbake, og fansen bør være glad.
Dream Theater
Black Cloud & Silver linings
Roadrunner/Tuba
Hvis du skal generalisere veldig så finnes det to måter å fortelle en historie på: Å gjøre en kort historie lang, eller en lang historie kort.
Dream Theater er utvilsomt av de førstnevnte. Fire av de seks sporene på deres nyeste album er over 12 minutter lange, og den lengste – The Count of Tuscany er på 19:18. Roger Waters med kompani er nok misunnelige.
Hvis sjangeren finnes, og Dream Theater er for så vidt et eksempel på det, så er dette progmetal. Nå mener jeg at prog-sjangeren er laget for å forklare noe man ikke kan forklare, men akkurat det skal jeg ikke henge meg opp i . Kort fortalt er Dream Theater et metallband som ikke går av veien for å kødde med hvordan sanger bygges opp.
Det er sannsynligvis ingen fans av gruppen som vil bli skuffet over dette albumet der de skifter fra den vakreste ballade til den mest megadeth-inspirerte metallen siden Dave Mustaine sist var aktuell i en og samme sang.
Skuffende er det likevel at en gruppe som er såpass avansert musikalsk er så banale tekstmessig. John Petrucci er en sinnsyk gitarist, men noen burde virkelig hjelpe gruppen til å skrive tekster som står til musikken. Roger Waters, hva gjør du nå? For dette holder ikke:
«Remember days of yesterday
And how it flew so fast
The two score and a year we had,
I thought would always last
The summer days and west coast dreams,
I wished would never end
A young boy and his father,
Idol and best friend»
I hvert fall ikke sammenlignet med den svært avanserte musikken.
Uansett, når alt dette er sagt – dette albumet vil ikke skuffe ett eneste fan av gruppen i det minste, men det er samtidig tvilsomt om de rekrutterer noen nye. Er du glad i metal så bør du likevel kanskje ta en lytt. PS! Albumet finnes i to versjoner. En med 6 sanger, og en versjon med tre cder hvor alle sangene er instrumentale. Det verste er at det sistnevnte er minst like godt som albumet med sang¿..