Metal-militsen knuste Telenor Arena

(SIDE2): Den 12.september 2008 startet Metallica sin «World Magnetic Tour,» og har siden starten gjestet Norge to ganger før (mot fem konserter i Danmark). Det bøtes på nå med to konserter i hallen et godt stykke utenfor Oslo - Telenor Arena nå.

Det er ingen tvil om at det er få band som kan måle seg med Metallica når det gjelder dedikerte fans og dedikerte liveshows. Det er blitt bevist før, og ble bevist igjen på Stabæks hjemmearena. Etter to oppvarmingsband som ikke maktet å fyre opp publikum mer enn i halvkok (Gojira og Fear Factory) så ble det full pinne med en gang de store heltene kom på scenen.

Metallinfernoet Metallicas frontfigur (sorry, Lars) James Hetfield fortalte de fremmøtte følgende:

- We're here to kick your ass.

Se stor bildekarusell nederst på siden.

De 25. 000 publikummerne var mottagelige for et virkelig godt spark bak, og den firkantede scenen midt i hallen lyste opp med et lasershow som man knapt har sett siden Jean-Michel Jarre drev på sitt verste. Likevel er det lite staffasje og mye rock når Metallica er på scenen. Fire gigantiske lik-kister, litt flammer og noe lys er det showet i seg selv byr på. Musikken er nok.

Mer enn nok.

For der andre metalband har et knippe låter som man kan få publikum med på så kan Metallica fritt velge på sine fire øverste hyller, og samtidig ha mye til overs. Et armageddon av lyd fylte hallen på glansnummer som Fade to Black (en utrolig versjon), Blackened, One og Master of Puppets. Diskografien ble brukt godt, og flittig.

Hver eneste låt spilles som om det var den showets siste, energien spruter ut av de fire medlemmene som om de var et fullverdig militærorkester og for ørene er det en deilig kakafoni av gitar, bass og trommer som fyrer løs langt inn i innerste hjernecelle.

Når Metallica spiller er det som om noen har spent fast de største cowboybootsa som finnes, og som Hetfield sier - sparker deg godt og hardt i rævva.

Selvfølgelig skulle vi ønske at Lars Ulrich litt oftere skjønte at trommer er en rytmeseksjon og ikke det viktigste instrumentet i alle sanger (dog skal tallica ha ros for sitt roterende trommesett), og Hetfield er ikke alltid den som får fram de vakreste tonene. Dog kan vi si at det er lenge siden vi har hørt Hetfield live med ballader med så stor kontroll.

Mens vi er i hjørnet for surmuling føler vi også for å nevne at godeste James litt for ofte kan høres ut som en predikant som har sett lyset etter at han har kastet dopet på døra, men det er langt fra så ille på scenen som det er på film.

Likevel, vi skal ikke lete etter vorter steder det ikke er noen vits i å lete. Som Cæsar så kom Metallica, og de vant.

Følg Side2 på Facebook - klikk her!

3159