... men Ozzy var ikke helt dau

Ozzy Osbourne
Scream
Sony Music

Ozzy på plate som soloartist har variert fra glitrende (Blizzard Of Ozz, Diary of a Mad Man, liveplaten Tribute, No Rest for the Wicked, Down to Earth), til relativt middelmådig (Ozzmosis, Black Rain). Det var derfor med spenning vi skulle sjekke ut hans nye soloalbum, med en ny gitarist (Gus G har kommet inn for den glitrende Zakk Wylde, som igjen erstattet den om enda mer glitrende Randy Rhoads).

LES ALLE MUSIKKANMELDELSENE PÅ SIDE2

Uten at vi skal legge all skylden på Gus så er det en del av problemet som gjør denne platen til bare et lite hakk over middels. Gus er en teknisk flink gitarist, men han er ingen Zakk, Randy - eller for den sakens skyld Tony Iommi. Kanskje er det produsentens feil at riffene føles som snill popgitar (med et herlig unntak av «Time»), men det er noe som ikke klikker her.

Ozzy kan fortsatt, når han vil, og det er ikke det at platen under ett er svak. Det er bare det at du savner noen virkelige klassiske Ozzy-høydepunkter. Du kan finne et par-tre, i forannevnte sang og i «Crucify» sammen med «Diggin' Me Down» (sistnenvte har for øvrig et herlig riffspill som hadde blitt enda bedre om man hadde pælma produsenten på gata).

Under tvil kan du ta med «I Want it More» - mest av alt fordi det har et herlig allsangrefreng. I hvert fall hvis du spoler hodet ditt tilbake til 80-tallet.

Skulle vi ønske oss noe så var det at Ozzy hyrte inn Rick Rubin, en ny gitarist og tok på seg den ondeste hatten han har. Inntil videre så duger dette, men Ozzy har gjort bedre.