Melissas nest beste
En samleplate som nesten er like bra som hennes debutalbum er her.
Melissa Etheridge debuterte med en klassiker av et album. Det selvtitulerte albumet hadde så mange gode sanger at det i seg selv kunne vært et samlealbum. Nå er hun her 17 år senere med samlealbumet, etter totalt syv album. I tillegg inneholder albumet fem uutgitte sanger.
Problemet er at Melissas seks andre album så absolutt ikke er like gode som debuten. Hvor det første albumet hadde utrolige sanger som Similar Features, Like the Way I do og hiten Bring Me Some Water, er det mye lengre mellom klassikerne senere. Det nærmeste er You Can Sleep While I Drive fra hennes oppfølger til debuten, Brave and Crazy.
... men så kommer de nye sangene. Albumet åpnes med en svært god versjon av Tom Pettys Refugee og senere får du den beste versjonen av Piece of My Heart siden Janis Joplin levde. De to nye sangene som hun har skrevet til dette albumet er også av svært høy kvalitet: This is Not Goodbye og I Run for Life. Bedre enn mye av det hun har gjort siden 1998.
Det hele blir derfor en merkelig affære. De beste sangene på albumet er de første og de siste, men det lover muligens bra for neste album.
Et godt album er det likevel, og en perfekt introduksjon til det som er det nærmeste man noensinne har vært en kvinnelig Tom Petty/Bob Dylan-hybrid. .. men debuten er bedre.