Med Hart på rette staden

Billy Hart
All Our Reasons
ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Kvartetten vi møter har eksistert siden 2003 og het i utgangspunktet Ethan Iverson/Mark Turner Quartet. Da Billy Hart spurte de andre om bandet kunne bære hans navn i forbindelse med en spesiell konsert i hans hjemby Montclair, New Jersey, var det sjølsagt ikke nei i noens munn og alle de tre andre involverte bestemte der og da at bandet skulle frontes av Billy Hart fra da av.

Billy Hart er en veteran som har vært med på et meste og med de fleste siden 60-tallet. Arbeidsgivere har vært alt fra soulgiganter som Otis Redding, Sam and Dave og jazzstorheter som McCoy Tyner, Joe Zawinul, Wayne Shorter, Herbie Hancock og Stan Getz og mange her hjemme husker han også fra en glitrende trio med den belgiske gitaristen Philip Catherine og den danske mesterbassisten Niels-Henning Ørsted Pedersen.

Den nå 71 år gamle Hart har altså siden 2003 samarbeida med ungkalvene Ethan Iverson fra den heftige trioen The Bad Plus på piano, bassisten Ben Street og en av de aller mest spennende tenorsaksofonistene som finnes på dagens jazzscene, Mark Turner – for øvrig godt norsk gift!

Detter er kvartettens debut på ECM, men allerede i 2005 kom bandets første cd ut på det amerikanske hardbop-selskapet High Note. Siden den gang har musikken blitt friere og fått mer luft rundt seg og dermed var ikke veien så lang til Manfred Eichers ECM der Hart tidligere har bidratt på innspillinger med både Benny Maupin og i 10 år med Charles Lloyd. Turner har vi møtt på ECM tidligere med trioen Fly, mens Iverson og Street gjør sin første innspilling på det velrennomerte selskapet her.

Jovisst er det åpent og luftig det vi blir invitert med på her, men det er samtidig svært så melodisk. Turner har henta mye fra både John Coltrane og Joe Henderson, men hans fascinasjon for Warne Marsh sine lange linjer gjør at han framstår som noe helt eget – med en sound og en idéverden som han er helt alene om. Når så både Iverson, Street og ikke minst Hart finner seg utmerket til rette i denne verdenen, som består av låter skrevet av alle bortsett fra Street, så er det nesten innlysende at dette er akustisk jazz av beste merke med et ganske så tidløst stempel på seg.

Bill Hart kunne ha vært far til alle de tre andre reint aldersmessig, men uansett er det absolutt ingen generasjonskonflikter her. Dette er intelligent, groovy og søkende musikk spilt av noen av de fremste på den amerikanske scena anno 2012. Når de plystrer seg ut med “Imke’s March” så understreker de hvor originalt dette er.