Med æren i behold
Det er bare å bøye seg i støvet - igjen.
Darkthrone
Darkthrones And Black Flags
Peaceville/Tuba
(SIDE2): Det er få band som etter tjue år kan få passet sitt påskrevet for enda en vellykket reise gjennom metallens grenseoverganger. Darkthrone er et av få unntak.
På sitt vanskelige fjortende album pløyer Fenriz og Nocturno Culto igjen høstens åkre med soleklar integritet og skarp forståelse for metallens genuine arv.
«Darkthrones And Black Flags» er et 80-talls heavy black metal-dokument fra en tid hvor hverken følelsen eller lyden av musikken ble polert. For gjennomsnittslytteren vil derimot full-lengderen høres ut som en dårlig innspilt kjellerdemo, noe den faktisk kunne vært. Det er også heller regelen enn unntaket når det gjelder denne duoen.
Skiva er en naturlig kontinuitet av estetikken som fjorårets «F.O.A.D.» brakte med seg. Men det blir forøvrig heller smålig å sammenligne. «The Winds They Called The Dungeon Shaker» er en fantastisk åpning på et album som strutter av krutt og faenskap. Skiva har derimot mindre umiddelbare riff og -låtstrukturer enn forrige gang, men dette gjør kun at man vekkes til å ville høre skiva om igjen.
At den vokser under huden for hver lytting, er det ingen tvil om!
Fenriz og Nocturno deler som ved forrige gang mikrofonen seg imellom, noe vi absolutt ser verdien av. De høres ut som to forbanna bygdetullinger med snusen i den ene hånda og Ringnes-boksen i den andre, denimen og militærskoa på plass og en real spyttklyse til enhver idiot som måtte trosse bandets idé om hvor ekte metall kommer fra når de rauter ut sine krasse, uforsonlige tekster.
«Darkthrones And Black Flags» er absolutt ikke en skive alle kommer til å sette like stor pris på. Men for ihuga Darkthrone-fans, representerer denne institusjonen av et band alt som er bra med gammel og skitten 80-talls-metall.
I en tid hvor band ofte blir overprodusert for å høres skitne og røffe ut, er det en aldri så liten åpenbaring å høre at de som faktisk gjør minst for å imponere, kommer sterkest ut av det, med originaliteten og æren i behold.
Det er bare å bøye seg i støvet. Kolbotns styggeste sønner heiser det sorte flagget til topps - igjen!