Masterlig

Mastodon
The Hunter
Roadrunner/Warner

Mastodons femte og oppfølgeren til mesterverket Crack The Sky har vært etterlengtet i lang tid, og med de to første smakebitene i singlene Curl of the Burl og Black Tongue, har forventningene blitt skrudd i taket.

Men etter å ha fått levert disse to bautaene først på skiva, så blir man litt betuttet etter første gjennomlytting av de neste 13 låtene. For Mastodons nye er ikke lettfordøyd - det tar tid før de forskjellige lagene og nyansene i bandets nå velkjente særegne stil kommer til sin rette, for denne gangen har de gått mer, i alle retninger.

For der Blood Mountain var et avsporet godstog med et forutbestemt treffpunkt, var Crack The Sky nærmest episk. Med The Hunter legger gutta seg igjen tettere opptil førstnevnte - det er er hardere, røffere og mindre vakkert. Selv om det raffinerte (selvsagt) også er fremtredende på Hunter.

Variasjonsmessig skiller det seg dog fra de to foregående - både melodisk og vokalmessig eksperimenter bandet med uttrykket. Eksempelvis er Creature Llives nesten barnslig rørende, mens Bedazzled Fingernails ikke mangler noe av intrikate og forseggjorte riff. The Sparrows svevende bakteppe og luftige koring gir drømmeassosiasjoner.

Det er tre av låtene som kommer mer eller mindre på rekke og rad - skiva er nærmest schizofren i så måte. 15 låter og en time spilletid er mye - men det er ikke lett å eventuelt avgjøre hva som skulle vært barbert bort.

For hvorvidt The Hunter blir stående like fjellstøtt som gjennombruddet Levitihian eller de to påfølgende er nemlig ubestridt. Selvsagt, dette er bandet som aldri feiler.