Marley i jazztapning

Monty Alexander

Concrete Jungle: The Music of Bob Marley

Telarc/MUDI

Monty Alexander, som nå har rukket å bli 61 år, forlot Jamaica som 17-åring for å søke lykken i det forjettede land, USA. Da hadde han spilt med det som var på øya i Karibia og han hadde vært innom alle slags sjangre. Til tross for at det hele tida har vært jazzen som har stått hans hjerte nærmest, så har han hatt åpne sanser og fulgt veldig godt med på hva som har skjedd på ”hjemmebane”.

Den store musikalske eksplosjonen på Jamaica sto så avgjort Robert Nesta Marley (1945-1981) – bedre kjent som Bob Marley – for. Han skapte en helt ny sjanger – reggae – som har tålt tidas tann svært godt og som nok er det det store flertallet på kloden forbinder med Jamaica.

Med ”Stir it Up” viste Monty Alexander allerede i 1999 at han hadde et genuint forhold til Marley og musikken hans. Der fikk vi jazzversjoner av ”alle” hitene til Marley som ”Jammin’”, ”Could You Be Loved”, ”No Woman No Cry” og ”I Shot the Sheriff”.

Med ”Concrete Jungle” sitter jeg igjen med følelsen av at Alexander gjerne vil få enda mer ut av suksess-formelen. Han har tatt turen tilbake til Kingston og Marleys eget studio, Tuff Gong Studios, der Alexander sjøl var innom før han forlot øya i 1960. Han har samla et kremlag av musikanter fra Jamaica og USA, blant andre trombonisten Delfeayo Marsalis og trommeslageren Herlin Riley, og vokalister som Wayne Armond og Luciano, og at de hadde det hyggelig sammen ei uke i september i fjor, tviler jeg ikke et sekund på.

Likevel sitter jeg altså igjen med en slags light-følelse: Dette er verken stor reggae eller stor jazz. Jovisst er Monty Alexander, som har fått tittelen Commander Montgomery Bernard Alexander, CD av regjeringa på Jamaica, en glitrende pianist og han har så avgjort respekt for arva etter Marley, men her lykkes han altså ikke med ”møtet” i fullt monn. Kanskje han skulle ha latt det være med ”Stir it Up”?