Margarets på tur

The Margarets
Love Will Haunt You Down
Mercury/Universal

I likhet med Sissy Wish fikk sunnmøringene i The Margarets helt meningsløst gode kritikker for sitt debutalbum «What Kept You?».

Det var altså ikke grenser for hvor bra dette skulle være, som noen kanskje vil huske. Vel, er det noen som kan huske å ha spilt Margarets-albumet i det siste? Kanskje ikke siden februar 2002, da det kom ut? Tenkte vi det ikke...

Vel, her på bruket sa vi klart fra den gang og vi sier det som det er også denne gang.

Selv om debuten var mer enn en smule opphausset, var den ikke foruten en og annen god poplåt. Slik er det også denne gang, men repertoaret er utvidet. Nå låter de ikke bare som en nostalgisk søkende retrofabrikk full av god smak og ditto gode intensjoner.

Produksjonen er nemlig større, og lekenheten har erstattet selvbevisstheten om å lage korrekt, overharmonisk, nærmest formelbasert popmusikk. Oppfølgeren er dessuten klart mer variert enn sin forgjenger, og det er i dette tilfellet en god ting.

Ta tittelsporet, for eksempel. Nærmest som en skillingsvise, med et instrumentgalleri som bringer tankene til americana-land og et utmerket band som Calexico.

Eller det fabelaktige andresporet «She Caught the Last Bus Home», en henrivende låt med en bassgang som umiddelbart tar bolig i deg. Utrolig, egentlig, at det fortsatt er mulig å komme opp med noe som låter nytt og friskt.

Det er en håndfull gromlåter til her, men ikke overraskende er det også rikelig med fyllstoff, akkurat som sist. Vi snakker om poplåter som på overflaten låter sjarmerende og innbydende, men etter noen runder i spilleren oppdager du at de likevel ikke betyr stort for deg.

Et sympatisk og flinkt band, Margarets. Men geniale? Vel...