Manson er deppa

Marilyn Manson
Eat Me, Drink Me
Interscope/Universal

Marilyn Manson har stort sett brukt sin energi (enten om man omtaler bandet eller mannen) på å angripe politikere, forståsegpåere og religiøse fanatikere. Nå har han snudd pistolen mot seg selv.

«I kill myself in small amounts
In each relationship
It's not about love»

Sannsynligvis har Manson aldri vært lettere å høre på musikalsk. Her det mindre aggresjon og mer depresjon enn på tidligere utgaver av artisten. En dose Sisters of Mercy, litt vampyrmystikk og mye negativitet. Ikke det at Manson har vært en særdeles positiv fyr før, men nå er det altså han selv som får svi.

Problemet er at når det hele blir litt roligere så blir sangstemmen, som Manson så absolutt ikke har, viktigere. Det fungerer kun hvis du velger å overse at det ikke er mye tone eller forandring fra spor 1 til spor 12. Når det ikke rocker så blir det veldig middels, og du har hørt det før.

Manson har vært gjennom en skilsmisse (som han synger om, både direkte og indirekte), en rettsak og er en stjerne som muligens har sett sine mest lysende dager. Hvem vet, han kan komme tilbake fra dette igjen. Der andre artister har laget sine mesterverk i dyp depresjon (for eksempel Bob Dylans Blood on the Tracks) så er dette litt for platt, kjedelig og monotont.