Mangler overraskelsens element

Antony And The Johnsons
The Crying Light
Rough Trade/Indie Distribution

Antony Hegarty og hans menn slo ned som en bombe i musikkverdenen med sin forrige utgivelse «I Am A Bird Now» i 2005.

Etter å ha vært et kjent fjes i New Yorks kunstnermiljøer i en årrekke, leverte Antony endelig plata som gjorde ham kjent for og elsket av et bredere publikum.

Nå, snart fire år senere, føles oppfølgeren «The Crying Light» litt ut som gårsdagens nyheter.

For Antony And The Johnsons har ikke endret på suksessoppskriften siden sist. Vi snakker fortsatt overveldende melankoli, nesten-gråtende vokal og sterkt personlige tekster. Og det er ikke noe kritikkverdig over det. Det funket jo aldeles strålende ved forrige korsvei.

Problemet med «The Crying Light» er først og fremst at den mangler overraskelsens element. Hegartys absurd vakre stemmeprakt er nå noe kjent og kjært, som en gammel venn du ikke har sett på en stund. Men når gamle venner dukker opp håper vi at de har noe nytt å si. Eller i det minste at de samme historiene fortelles med samme innlevelse som sist.

Det greier dessverre ikke Antony And The Johnsons her. Plata er uten tvil et solid stykke arbeid, og enkeltspor som «Her Eyes Are Underneath The Ground» og «Aeon» nås til dels de stormfulle og spektakulære høydene fra forgjengeren.

Fansen vil nok takke og bukke for «The Crying Light», men i det store og hele blir brorparten av låtene hakket for ensformige og anonyme til at bandet vil vinne noen nye med denne plata.

Til det er det gamle materialet rett og slett for bra.