Mama mia, lillemor leverer
Kvinnelig hip-hop-pop ikke er død.
Lil Mama
VYP: Voice Of The Young People
Sony BMG import
Det skal ikke være lett, spesielt ikke for damer som rapper. Nå er det ikke rappingen som er problemet, det er mange jenter som er bedre enn gutta, men det er historisk sett vanskelig å få mannen (og damen) i gata til å kjøpe pikenes hip-hop-musikk. Dermed står ikke selskapene i signeringskø. Heldigvis for 17-åringen Lil Mama, hørte DMX tidligere manager henne rappe på et Brooklyn-gatehjørne, noe som endte med stor deal.
Risky business
Debutalbumet skulle egentlig ut i fjor, og det så bra ut med Lip Gloss, hennes første låt. Minimalistisk, annerledes, tøff og kul. Et vågalt valg som ble en liten hit, men ikke populær nok til at Jive torde å gå for albumutgivelse. Jenterap er jo risky business. Dessverre for tenåringen gjorde ikke oppfølgeren G-Slide jobben, selv med hjelp fra produsenten Dr. Luke, som har Kelly Clarkson- og Pink-suksess på sin CV, samt resirkulering av en kjent barneregle, kombinert med egen dans i videoen. Ingen genistrek, men et brukbart albumspor.
Floppen gjorde at mange mente debutalbumet til vesla ville bli puttet på hylla (alias ikke se dagens lys), men tre er sjarmen (alias alle gode ting er tre); Lil Mamas Shawty Get Loose, et av albumets beste spor, er snill party-pop-rap med ekstra oppsving fra den unge supergutten Chris Brown og den litt mindre lekre, men fengende, T-Pain. Låten gav Voice Of The Young People grønt lys.
Ikke selvhøytidelig
Hvordan er resten av platen? Lil Mamas image er positivt, uten banning og sexfokus, og selv om hun ikke er Remy Ma, kan man høre at hun har rappet i mange år. Hun ser ut som en femi Lil Bow Wow, men det er det. Tekstene, som hun har skrevet selv, går fra generell, leken tenåringstøys til mer seriøst materiale. På flotte L.I.F.E., som burde bli en ny singel, snakker hun blant annet om moren (som i det virkelige liv døde av kreft rett før juleaften) og som også nevnes på College. Selv når det er fiksjon, høres det ekte ut, og når det blir for alvorlig og høytidelig, tar hun frem kassegitaren og later som hun skal synge om livet sitt, for så å le og avslutte kjapt. Stemmen til det unge folket er ikke for pretensiøs.
Som vanlig trekker antallet låter ned totalinntrykket (vår bonusversjon har 22 spor, inkludert to videoer og ufunky Avril Lavigne), og til tross for at Mama definitivt har forsøkt å skape variasjon, med musikalske bidrag fra arbeidsnarkomane folk som Danja, The Runners og Cool & Dre og Brooklyns undervurderte Tuneheadz, kan man savne lyden av noe mer.
Kul
Men Niatia Jessica Lillemor Kirkland sjamerer opp terningen. Hun er veslevoksen uten at det blir for teit, smart nok til å si noe fornuftig, samtidig som hun lyder kul nok til å være et forbilde for selv de kuleste i sitt antakelig nokså kule nabolag. Dette er slik poppete hip-hop skal gjøres, og debutalbumet, som kunne ha blitt en smørje av et bubblegum-mareritt, er nesten like poppin som hennes lip gloss.