Madonnas kraftsett
Selv om den ABBA-samplende førstesinglen antyder idétørke og billige løsninger, er resten av virkeligheten en ganske annen på Madonnas nye langspiller.
Madonna
Confessions On A Dance Floor
Warner
Det er kanskje et paradoks, men det kanskje mest umiddelbart gåsehudfremkallende øyeblikket på det nye Madonna-albumet er et selvrefererende et sådan. Det inntreffer på fantastiske «Push», som i refrenget på nesten komisk elegant vis henter opp i seg elementer fra «Like A Prayer».
Og dermed er vi allerede i nærheten av konklusjonen: Etter fjorten ordinære album eller deromkring, og over 20 år som artist, er Madonna i en posisjon hvor hun selvsagt kan stjele og låne fra alle andre – og det gjør hun, som alltid – men hvor hun nå er kommet så full circle at det er vel så naturlig å låne fra – eller peke på – sin egen karrière i låtene sine.
At hun i det hele tatt gidder å basere albumets første single på ABBAs «Gimme Gimme Gimme» kunne nesten vitne om en tilsynelatende mangel på tiltro til eget materiale som er heller ubegripelig. Men bare nesten.
I stedet skal vi nok regne med at hun har lagt opp til en sterk og omfattende singlerekke herfra og langt, langt ut i neste år på linje med den vi fikk fra «Ray Of Light». Det har hun i hvert fall låtmateriale til. Dette er da også lett den beste Madonna-plata siden det ovennevnte albumet.
Det er også første gang siden nettopp «Ray Of Light» at Madonna helt og holdent lager en fullblods danseplate, som også henger i hop omtrent som et DJ-sett.
Lyden er også umiskjennelig senere års Madonna. Lag på lag med elektronisk vellyd som får deg til å fryde deg over egne høyttaleres prestasjoner side om side med fascinasjonen over hva 47-åringen og hennes mange medhjelpere denne gangen har klart å skru ihop.
Noen vil sikkert innvende at Madonna opptrer mer enn en smule kalkulert her, når hun går hen og lager en plate som såpass tydelig peker tilbake på «Ray Of Light» etter at forrige plata «American Life» var en kunstnerisk så vel som kommersiell nedtur - i hvert fall så lenge vi snakker Madonna-skala.
Til dem er det bare å si at javisst, dere har nok helt rett. Men teft og kynisme er også sentrale deler av Madonnas vesen, og det forhindrer oss ikke på noen måte i å like Confessions On A Dance Floor. Snarere tvert imot.