Lurer ingen

Kaizers Orchestra
Enga
Øyafestivalen

Dette er ingen skiveanmeldelse. (Og unnskyld det dårlige ordspillet i ingressen).

Men rogalendingene som allerede har skapt seg ompanavnet og med Violeta Violeta-utgivelsen tidligere i år gikk steget videre i rockpopens verden, presenterte på Øyas andre dag sitt kommende album og del to i trilogien, Violeta Violeta vol. 2, i sin helhet. Skiva slippers først senere i høst, og slik sett var kveldens Kaizer-øvelse ambisiøs og særdeles tøff.

Og uten at undertegnede har hørt mer enn andre, så lyser det et par hits av materialet som kommer i november. Konsertmessig var det dog utvilsomt storslagent. Her er det ikke noe på opptak eller overlatt til synthen, ikke noe du ikke ser, ikke noe lureri. For gjengen sparte ikke på noe, og pøste på med slagverk- og strykegjester, ispedd publikumsvennlig småsnakk og bedehuslivefeel. Og Janove er i så måte muligens den sleskeste, men dog hjerteligste, frontfiguren.

For Ottesen er blitt hakket mer karismatisk med antall grå hår, uten at han nødvendigvis fremstår som mer fortrolig av den grunn. Dekadensen og overlegenheten stråler like kraftig som hos Ari Behn, men sjarmen er uovertruffen i så like. Og selv på sine bitte litt (mindre aggressive) eldre dager, så fungerer KO - fordi publikum vil og tillater det og har fulgt med i utviklingen. Hvem snakker jantelov her?

Flere av de 10 låtene på den nye skiva er umiskjennelig kaizersk - selv om oljefatene er blitt mer staffasje enn nødvendighet. Det er like mye elementer av 60-tall og retropop, samt vakker melodi - siste ballade er dømt å ende i filmens verden. Det er tragedie, hardhet og voksent, pakket inn i en sleivete jærskhet som gjør det spiselig i sin motsigende mykhet. Tekstene er sedvanlige relevante og delvis kjærlighetsbefengte. Undertegnede ble glad - Løvli!

Skuldrene ble fra scenekanten bedt senket, og det skjedde både hos publikum og band. Kvelden ble uniformt sammensveiset - etterspørselen etter mer KO er tydeligvis like stor som tilbudet. Når skiva endelig kommer, så bør det bli nok en suksess, dersom kveldens konsert er representativ for følelsen plata bør utgi. Selvtilliten for å kjøre en slik konsert er ikke uberettiget.

Resten av konserten kjørte bandet tidligere hits - Evig Pint, Ompa Til Du Dør og Hjerteknuser - og selvsagt Maestro - for småglede og allsang, en allsang som varte lenge etter at bandet hadde gått av scenen. Men deler av det nye materialet bør absolutt klare seg på egne ben.