Lunken suppe med snacks
Et hakk opp for Mos Def.
Mos Def
The Ecstatic
Downtown/Tuba
Mainstreamsuksess i Hollywood gjør kanskje at Mos Def ønsker å være en radikal artist, jamfør hans forrige album, «True Magic». En skive han bestemte at ikke skulle ha et cover. Dårlig kritikk (og kanskje mangel på strekkode) gjorde at utgivelsen fikk lite oppmerksomhet, men rapperen har likevel reist jorden rundt og spilt for lojale tilhengere.
Mos Def ble dog gitt opp av Universal Music og debuterer her som en indieartist, befriende nok uten plateselskapsfolk som sier sin fancy, bransjemotiverte mening.
Den første smakebiten «Life in Marvelous Times» er ikke helt representativ, med sin harde, pompøse beat, men Mos beretning om ungt gateliv som blir voksent er definitivt et hyggelig comeback. Smakebit nummer to, den lekende, eksotiske, retroflørten «Casa Bey», høres mer ut som California-gruppen Jurassic 5 i 1999 enn ny Brooklyn-hip-hop. Singelen sklir ut i sang og refreng som ikke sitter, noe som gjør at den føles for lang.
Følelsen av at man er med på en impulsiv Mos Def-jamsession forsetter på klappe- og dansevennlige «Quiet Dog Bite Hard» og Chad Hugo fra The Neptunes
«Twilite Speedball», med sine Pharoahe Monch «Simon Says»-aktige horn, mens «Priority» lyder mer utdatert enn spennende.
En ressurssterk artist som Mos Def, med et stort nettverk, kunne rekrutert enda mer flinke folk til å bidra på musikksiden. Heldigvis lager Madlib lekker stemning for den britiske legendegjesten Slick Rick på «Auditorium», som på låten befinner seg i Irak, mens fenomenale J Dilla alias Jay Dee (R.I.P.) gjør det ekstra hyggelig å høre Mos Def tilbake med sin Black Star-partner Talib Kweli på sjelfylte «History».
Det hadde vært kult hvis 35-åringen ble holdt litt mer i øra under innspillingen av oppfølgeren, ettersom han fort blir for sær og snodig når han ikke er like fokusert som han var på «The New Danger» og «Black on Both Sides». To skiver man bør eie før denne.