Lloyds beste
Med Mirror har Charles Lloyd begått sin beste plate. Det sier ikke reint lite.
Charles Lloyd Quartet
Mirror
ECM/Grappa/Musikkoperatørene
Tenor- og her også altsaksofonisten, komponisten og bandlederen Charles Lloyd har rukket å bli 72 år. Mirror er det endelige beviset på at den kreative krafta på ingen måte tørker inn sjøl om han altså har blitt pensjonist sett med byråkratiske øyne. Jeg har hatt gleden av å følge Lloyd i flere tiår og et vakrere og sterkere vitnesbyrd har han aldri gitt oss før.
Charles Lloyd fikk sitt store kommersielle gjennombrudd på slutten av 60-tallet da flower power-generasjonen omfavna han og musikken hans. Han spilte på en rekke av de store utendørs rockekonsertene og solgte enorme mengder skiver. Popfolket elska han også og han gjesta på flere storartisters album, bl.a. på Beach Boys Surfs Up. Derfor er det ikke så merkelig at han her covrer Brian Wilsons Caroline, No på et usedvanlig personlig vis sjølsagt.
Denne samlinga, som åpner med en fantastisk versjon av standardlåta I Fall in Love Too Easily, er bortimot optimal. Tradisjonelle låter som Go Down Moses, The Water Is Wide, La Llorona og Lift Every Voice and Sing, får reisefølge av Monk-klassikere som Monks Mood og Ruby, My Dear og en rekke Lloyd-komposisjoner som blir avslutta med Tagi der Lloyd også resiterer sitt eget dikt like inderlig og personlig som han spiller saksofon.
Nok en gang har han med sitt kanskje beste band noensinne, og da snakker vi om mannen som oppdaga Jack DeJohnette og Keith Jarrett, med Eric Harland på trommer, Jason Moran på piano og Reuben Rogers på bass. De kunne alle vært barna, muligens barnebarna også, til Lloyd, men her får vi fantastiske eksempler på at alle generasjonsmotsetninger er ikke-eksisterende.
Mirror er et så sterkt, personlig og vakkert testament som vel tenkelig og Charles Lloyd forteller oss at han er en av de aller største. Dette er musikk for alle jazzelskere og andre som elsker musikk, men som faktisk ikke ante at de likte jazz.