Livet etter Jay-Z
Hvis dette er en pekepinn, går det greit.
Freeway
Philadelphia Freeway 2
Real Talk
Hovefestivalen-aktuelle Jadakiss er den nyeste artisten signert til Jay-Z kjente Roc-A-Fella, men ingen av hans ekstremt mange gjester på Roc-debuten tilhører labelen. Kanskje fordi hele sjappa oser oppløst.
En av Jays gutter som sannsynligvis har sett seg lei på vente på grønt lys for sin nye skive er brumlebjørnen Freeway. Philadelphia-mannen har iallefall fått navnet sitt fjernet fra musikkselskapets sider, til fordel for en indie. Noe som vanligvis er et rødt varselflagg om grandios kvalitetsreduksjon.
Men den gang ei. Eller får å si det litt kulere: Hell no. Her er jaggu et av årets bedre hip-hop-album.
Det betyr ikke at du får servert noe nytt. Tekstene har for det meste gatesnusk som tema (han heter Freeway grunnet den hyppige varetransporten på motorveien mellom Philly og New York), låtene er tradisjonelle («Crack Rap», «Murda Muzic», «Hands Up»), overraskelser finnes ikke, det er kun én gjest (hans nye labelmate Sheek Louch) og produsentene er langt fra trendsettere.
Men Freezer, som alltid har vært en teknisk villmann, høres så skrubbsulten ut at man nesten kan se mikrofonen forsvinne inn i skjegget, sannsynligvis mens spyttet spruter. Det trenger ikke engang å rime helt. Stilen hans er unik og original, med en sår, frustrert stemme som kler den pompøse produksjonen som han alltid har benyttet seg av.
Denne gangen ikke alltid fra øverste hylle, men det blir aldri svakt. Selv om 32-åringen er en østkyst-gangerrapper, backer han det altså med vokalmessige ferdigheter få (ingen?) i hans sjanger kan matche, samtidig som han krydrer sine velfortalte historier med negative aspekter ved livsstilen han har levd (lever?). Noe som ikke skader troverdigheten.
Freeways litt for korte indiedebut er ikke bare tøff, den slår flere av dagens big budget-raputgivelser. En av musikkbransjens mest undervurderte rappere byr på god, genuin gatemusikk som aldri vil rotere på radioen.