Litt som Manics, liksom
Lydmessig er den ikke lett å skille fra moderskipet, men her er nå engang solodebuten fra Manic Street Preachers-vokalisten. Ganske bra, den.
James Dean Bradfield
The Great Western
Columbia/SonyBMG
Skrikhalsen fra Manic Steet Preachers har etter sju album funnet tiden moden for å vise hva han er god for på egenhånd.
Ikke utpreget overraskende låter det passe klin likt, uten at det oppleves verken som positivt eller skuffende. Fyren har sin karakteristiske syngemåte som det er vanskelig å stille seg likegyldig til, som fansen elsker og som mange andre finner anmassende, og uttrykksmessig tar han heller ingen radikale grep i forhold til hva han alltid har gjort i bandet sitt.
Dette er tydeligvis tiden for solodebuter fra Storbritannias store grupper. For et par uker siden gjorde Thom Yorke det samme, og også der var vel konklusjonen at dette var vanskelig å skille fra Radioheads siste plater.
Men «The Great Western» skiller seg i hvert fall fra gammel Manics på ett punkt, tekstmessig er det mindre av forsert intellektualisme, bombastiske politiske slagord og akk så kantete statements. Mer jordnært og voksent, dette, men uten at det blir puslete av den grunn.
Musikalsk er det stort sett full gass i kjent Manics-driv. Svære arrangementer, ublu pompøsitet og – ganske ofte – gode melodier.
Jevnt over er det bedre enn siste Manics-plate, i hvert fall, og mange av låtene vokser seg sterke og tydelige etter noen gjennomlyttinger. Sånn sett har vi – og ikke minst fansen, grunn til å være fornøyd.
Om han vil vinne mange nye venner på solodebuten sin, er en annen skål...