Litt kjedelig

Furia

Piece of Paradise

Labels/EMI

Furia startet som svartkledde riffrockere hjemme på Os. På debutplaten «And The We Married The World» tok de dreining mot et snillere pop-uttrykk, før de på plate nummer to blir tyngre og mer innesluttet.

Kvartetten har vært i USA. I studioet til Sylvia Massy Shivy, kjent for sitt arbeid med kred-hardrockere som Tool og System of A Down, har de spilt inn oppfølgeren til debuten. Kompet er seigt og tungt, og det hele låter som om Seigmen skulle kompe Sheryl Crow.

Selv om Stine Kobbeltvedts finfine vokal drukner litt i veggen av lyd, låter det greit. At det er noe overprodusert og litt ensformig er til å leve med - verre er det at det er langt mellom de gode låtene på platen.

Tittelsporet er en liten singelperle. Den er melodiøs, har et friskt tempo, og lar Stine Kobbeltvedts såre vokal komme til sin rett. Den klart beste sangen på platen. «Slightly Drifting» er heller ikke dårlig - begge to er greie poplåter med driv, tempo og melodi, pakket inn i Sylvias massive lydbilde og Kobbeltvedts vokalprakt.

Men to låter gjør ingen plate, for stort flere godlåter er det ikke på «Piece of Paradise», og når låtene bare er middels gode blir ensformigheten overveldende. Tung bass og vegg av gitar er vel og bra, men det hadde ikke skadet om gitarheltinne Kirsti Kobbeltvedt hadde spritet opp kompet med litt god gammeldags gitaronani.

Synd å måtte si det - men «kjedelig» er det mest dekkende ordet jeg kommer på når det gjelder denne platen.