Lite gull, enda mindre frapperende

Goldfrapp

Supernature

Mute/EMI

Goldfrapp fikk seg mange venner med stemningsmettede og særs behagelige debuten «Felt Mountain» fra år 2000.

Mange av dem ristet duoen effektivt av seg tre år senere med den djerve oppfølgeren «Black Cherry». For selv om ingenting hadde vært enklere for Goldfrapp enn å lage nok en chill out-vennlig, smektende affære i moderne Cocteau Twins-land, gjorde de ikke det.

I stedet laget de en på overflaten kald og maskinell electro-drevet sak som etter en runde eller to fikk mange av deres gamle venner til å riste oppgitt på hodet, mens de av oss som ga den noen runder til, oppdaget at det lå mye under overflaten her, og at «Black Cherry» faktisk var en mer enn verdig oppfølger til debuten.

Men her står vi altså ved «Supernature», og håper at det samme skal være tilfelle igjen. Det later det ikke til å være. Som sist har vi trommemaskindrevet electro-stomping, kjølige discobeats og Allison Goldfrapps Kylie-aktige syngemåte, men det ligger ikke noe under her, bare et pliktløp av et album.

Det virker nesten som om de tror vi ikke skal høre forskjell, men det er åpenbart at duoen ikke kan ha lagt for mye av sjela si i dette.

Med unntak av «You Never Know» og «Satin Chic», som har det til felles at de begge på hvert sitt vis er påfallende Kate Bush-aktige, er «Supernature» faktisk et rimelig slett album, som verken vil behage venner av deres sfæriske debut eller deres mer krevende oppfølger. Og slett ikke oss som satte pris på begge.