Lily tok balletak - til slutt

Lily Allen
Øyafestivalen,
Enga scenen

Jeg liker Lily Allens slemme, lille pike-image, men har ikke alltid fått like godt inntrykk av henne når hun står på scenen. Og da hun åpnet kjeften på første låt under fredagens konsert på Øyafestivalen, var det lite som tydet på at det inntrykket skulle bedres.

Vokalen druknet i en grumsete basslyd, og bortsett fra glitteret rundt øynene på den mørkhårede urokråka, var det lite annet som skinte akkurat da.

Var Lily nå sur og kom til å dasse gjennom konserten som den snørrungen hun kan være?

Niks. Etter et par sanger fikk dama mer dreis på det og utover i settet tok hun grep om både publikum og sang. Og derfra og til hun svinset backstage, ga hun ikke slipp på det. Allen har en søt stemme, som til tider kan bli noe pipete og ensformig, - men etter hvert som dama ble varm i den halvgjennomsiktige trøya, var det få som la merke til eller brydde seg om eventuelle feilskjær.

Mye småprat mellom låtene sørget for et frieri som holdt til et uniformt Ja fra publikums side. Coverversjonen av Britneys Womanizer sørget for jubel også hos de nerdete gutta og mot sluttet var det knapt en person som ikke lot seg rive med og brølte fuck you og viftet med langefingeren sammen med Lily på låta med samme navn.

Dama selv så også ut til å kose seg i parken, og klarte å sjarmere med sine yndige små smile, blandet med en fandenivoldsk likegyldighet og nitidig sigarettsuging. Og for innsatsen den andre halvdelen fortjener dama ros.

Som den relativt utflippa briten Side2 møtte etter konserten sa: Yeah, that was kind of fuckin’ amazing!