Like bra som sex
Bare litt kaldere og våtere, kanskje.
Keane
Norwegian Wood
Frognerbadet
Musikk er nesten like bra som sex. I hvert fall godfølelsen det gir.
Og Keane har oppskriften på hvordan et band skal levere fra scenen. Uavhengig sjanger. Det viste de – igjen – på Norwegian Wood på åpningsdagen torsdag.
Mye av grunnen til det er at selv om de har en fantastisk sterk frontmann og -stemme i Tom Chaplin, er ikke resten av bandet statister. De oser energi, og det til tross for at publikum stort sett så ut til å stå i hurtigtørkende sement. Come on people, moooove!
| Dette spilte Keane: Are You Young (kortversjon) Bend And Break On The Road Strangers Nothing in my Way Silenced by the Night Everybodys Changing A Bad Dream Spiralling Disconnected Is It Any Wonder? Hamburg Song This Is The Last Time Somwhere Only We Know Bedshaped Sovereign Light Café Crystal Ball |
Gjengen fra England ga ut skiva Strangeland i fjor, og den ble selvsagt og med god grunn spilt flere låter fra. Som de har gjort på turné den siste tiden, åpnet de med «You are Young», som med en gang legger lista for hva som kommer senere.
For selv om de har holdt på i snart hundre år (1997), har ikke tidens tann begynt å gnage på gutta.
Gjengen spilte selvsagt også hits som Everybodys Changing og Somewhere only We Know. De må da snart være å regne som klassikere, og det virker ikke som om de selv har gått lei dem. Nais!
Utover i settet begynte heldigvis entusiasmen å smitte over på de vendt mot scenen, og da særlig på de lengst fremme.
- Det er deilig å komme et sted som er våtere og mer elendig enn hvor vi kommer fra, gnålte Chaplin fra scenekanten, noe som fikk frem høye oktavhyl fra publikum.
De roligere låtene kan til tider være vanskelige å henge med på, både fordi det blir for intimt for en såpass kveldslys og åpen arena, og enn så lenge festivalgjengerne i Frognerbadet virker smått frosne langt inn i sjela. Men de er samtidig med på å bygge opp under de heftigere låtene. Det er pompøst og lag på lag med lyd, men det funker. Man må bli glad av dette, ellers liker man ikke festival.
At frontmann også brølte om å få mer lyd i respons, hjelp på. Da kom endelig arma i været, smilene og smådansinga, i det halvfulle badet. Det er så nydelig å være med på.
Og jeg vet, fra nå av er undertegnede trolig dømt til å være kjent som en Keane-groupie, men drit i det. Platemessig er de en ting, på konsert noe av det diggeste å få med seg i form av livefremføring.