Ligger ikke så Low lenger
Minnesota-trekløveret Low er kjent og elsket for sin særpregede slowcore. Her drar de plutselig på med diverse støyeffekter. Men uttrykket sitt har de utrolig nok i behold.
Low
The Great Destroyer
Rough Trade/Tuba
Tro meg, åpningslåta «Monkey»alene er langt på vei verd prisen på denne skiva. Det samme gjelder både den episke «On The Edge Of», den inntagende «California» og den besnærende, nesten industrielt støyende «Everybodys Song».
Men kanonsterke låter er ikke noe nytt i Low-sammenheng. På langspillerne fra ekteparet Alan Sparhawk/Mimi Parker og Zak Sally er det som regel tett mellom høydepunktene.
Tidligere har Low i det store og hele forholdt seg tro til hva bandnavnet deres indikerer. De sikter lavt, med oppnår gjerne høyverdige resultater. Men som vi så på deres forrige plate, den utmerkede «Trust», tenderte de tidvis mot understrømmer av støy i sin stemningsskapende, hypnotiserende neddempethet.
Nå gir de tydeligvis blaffen i sin egen slowcore-plattform, en undersjanger de selv har vært gallionsfigurer for. Her gir de rett som det er bånn gass med full distortion, såvel på gitarer som trommer og bass. Kanskje har det å gjøre med at Dave Fridmann fra Mercury Rev for første gang har produsert trioen.
Bare ekteparets harmoniserende stemmer forblir urørte, noe som ytterligere hever deres rene, sakrale og til tider eteriske kvaliteter. Gjett om det skaper en utsøkt kontrast!
De som ikke kjenner Low, kan få noen referanseholdepunkter i Mazzy Star, Red House Painters, Cowboy Junkies, Codeine, Swans/The World Of Skin, My Bloody Valentine, Cocteau Twins og Galaxie 500, men i og med at dette er deres sjuende album, blir de mer og mer sitt eget referansepunkt.
Low har skjemt oss bort de siste åra, så noe mindre enn nok et utmerket album hadde vi vel strengt tatt ikke ventet oss. Likevel er det ekstra hyggelig at de gir oss noe temmelig uventet, samtidig som de ikke skuffer på en flekk.