Leverer varene på egenhånd

Clipse
Clipse Presents Re-Up Gang
(Re-Up/Koch)

Sommeren 2002 var Clipses ekstremt minimalistiske, beintøffe «Grindin» en landeplage på klubber og gatehjørner over hele verden, og Virginia-duoen har i etterkant gitt ut to albumperler, 100 prosent produsert av The Neptunes på sitt desidert beste.«Hell Hath No Fury» er lett 2006s tyngste raputgivelse.

Men selv om brødrene Pusha og Malice høres ut som en milliard dollar, er de ikke så hotte i følge Billboard. Gutta selger nemlig lite skiver. I fjor forlot de Pharrell Williams-etiketten Star Trak, og mens de venter på å debutere for sitt nye hjem Columbia, med stjerneprodusenten Rick Rubin som sjef, slipper Clipse (etter tre mixtapes) det offisielle albumet til sin gruppe Re-Up.

Det er liksom aldri noe tull med disse gutta. Selv om det i begynnelsen er både trist og uvant å ikke høre dem over Pharrells beats, gjør Malice og Pushas stilsikre, autoritære, flotte rapping at man etter hvert ignorer at musikken ikke er den samme. Åpningen to første spor er sterke. For meg ukjente Sleepwalkers, som står for syv av albumets 13 spor, byr her på tradisjonell, effektiv hip-hop-produksjon som etter litt lytting kler våre favorittbrødre og de litt mindre vasse Re-Up-medlemmene Ab-Liva og Sandman.

Selv om albumets første singel «Fast Life» (kun med Clipse) med en beat fra den angivelige gjeldsslaven Scott Stochs lavere hyller, må være Clipses minst rå singel så langt, duger den. For å friste de som har hørt, og som vurderer å kjøpe denne utgivelsen; Mesteparten av materialet er fremragende i forhold.

Det går - som vanlig - i skryt av absurde mengder knarksalg (alias blant annet «Whitney and Bobby» og alias den oppfinnsomme metaforen i overskriften på denne anmeldelsen) I omslaget er det bilde av albumet i en haug av kokain, men å sutre over at Clipse prater om dopdealing, er nesten som å klage over sex i en pornofilm. (Bare nesten.) Noen ganger sniker de voksne gutta inn kjølige detaljer som reduserer gatelivsglamoriseringen, samt drar inn refleksjoner rundt deres ekstremt frustrerende karriere og andre negative elementer i sine liv.

Litt utdaterte trommer og noen rimelige produksjonsløsninger kan gjøre at man minnes om savnet etter Pharrell- og Chad-bidrag, mens mixen på et par spor indikerer at dette er et indieprosjekt på sparebluss (Koch). Men Pusha og Malice er gode nok til at utgivelsens terning akkurat lander på femmer’n.

(Da Clipse spilte på årets Øyafestivalen, tilfeldigvis samme dag som N.E.R.D., kom Pharrell ut på scenen. Et magisk, musikalsk øyeblikk der og da, og en herlig bekreftelse om at vi trolig igjen får høre Clipse over The Neptunes-beats.)