Leken Dylan rir igjen

Bob Dylan
Together Through Life
Columbia

Bob Dylans 2000-talls renessanse vil tydeligvis ingen ende ta. Tre år etter flotte «Modern Times» er han her igjen med sitt trettitredje studioalbum, titulert «Together Through Life».

Utgangspunktet for plata denne gangen startet med bestillingsverket «Life Is Hard», en låt som var ment å brukes i en film av den franske regissøren Olivier Dahan, men den uforskammet spreke 67-åringen fortsatte like greit i studio og endte opp med ni låter til og dermed et flunkende nytt album.

Åpningslåt er førstesingelen «Beyond Here Lies Nothin'», som med sitt frekke groove og gitarspill umiddelbart pirrer de musikalske smaksløkene slik bare en mesterkokk kan. Og med neste låt ut, den sørgmodige countrylåta og allerede nevnte «Life Is Hard» har han jaggu meg også knust hjertet ditt før du vet ordet av det.

Med seg på denne plata har Dylan med seg blant annet David Hildago fra Los Lobos på trekkspill, noe som gir det retro, men likevel moderne soundet et forfriskende preg av ørkensol og iskalde Coronas ved grensen til Mexico.

På den blå og jazzete «My Wife's Home Town» beveger en særdeles hes og raspete Bob seg inn i Tom Waits-land med stor suksess, og det er nesten så man bryter ut i latter av at noen noensinne har betvilt mannens evner som vokalist.

Den lettere poplåta «If You Ever Go To Houston» er et deilig innslag før platas emosjonelle høydepunkt «Forgetful Heart» både skremmer og fortryller med sine styggvakre stemninger. «The door is closed for ever more, if indeed there ever was a door», crooner Dylan så det går kaldt nedover ryggen på en.

Andre halvdel åpner med den lekne «Jolene» (nei, ikke Dolly Partons), som ringreven Bob løfter fra generisk tolvtommer-blues til noe atskillig mer mørkt og desperat enn som så. «This Dream Of You» er en halvcheesy, men likevel vakker vuggevise.

Avslutningsvis får vi en trio av låter som starter med den überfengende bluesrockeren «Shake Shake Mama», hvor gamlefar sjøl crooner «come back here, we can have some real fun» på fårete vis. Nok en flott ballade i form av «I Feel A Change Coming On» følger så, før den røffe bluesjamen «It's All Good» setter et herlig roadmovie-aktig punktum for nok en sterk utgivelse fra herr Zimmermann.

Måtte det bare bli 33 plater til!