Leirbålkongen

Graham Coxon
The Spinning Top
Transgressive/Bonnier Amigo

Siden han forlot britpopheltene Blur i 2002 har Graham Coxon opplevd en aldri så liten renessanse. Når Pete Doherty trengte en stødig og inspirerende hånd for sin første soloplate var det nettopp Coxon som ble ringt opp. Til og med Blur-hater Noel Gallagher har uttrykt sin begeistring for den beskjedne gitaristens evner!

Og selv om han nå er gjenforent med Damon og de andre i Blur, fortsetter Graham på sin produktive solokarriere med «The Spinning Top» - hans syvende på 11 år. Denne gangen virker det å være den akustiske trubaduren i seg Coxon ønsker å utforske, og som med de fleste andre retninger han har tatt lykkes veteranen igjen.

Tankene går til det lavmæltes ubestridte konge Nick Drake når åpningslåta «Look Into The Light» sniker seg mykt ut av høyttalerne. Den mer voksne og sofistikerte «This House» kan på sin side minne om Burt Bacharach, og bare Coxons noe veike vokal trekker ned disse vakre låtene en smule. Men selv om fyren ikke er noen Caruso, er det likevel bøttevis med sjarm i hans beskjedne stemme.

Selv om hovedvekten ligger på denne typen nedstrippet og akustisk materiale, har da også Graham et par låter med fullt band. Av disse er både «Dead Bees» og «Humble Man» flotte spor som fint kunne glidd inn på det mest Coxon-pregede Blur-albumet «13».

Men som helhet skjemmes «The Spinning Top» noe av to ting: Albumet er et par spor for langt, og de låtene Coxon fint kunne ha kuttet ut er heller ikke fokuserte og gjennomarbeidet nok til å forsvare at de er inkludert på albumet.

For størst utbytte av Coxons mykere sider foreslår jeg derfor at du hører gjennom skiva og laster ned de 10 beste sangene. Da kunne man lett ha lagt til en ekstra prikk på terningen.