Legendene er tilbake

Dimmu Borgir
Abrahadabra
Nuclear Blast

Mye av denne anmeldelsen kunne ha blitt brukt til å omtale bandmedlemmer som er fjernet og mye annet fjas. Det skal den ikke. Den skal kun omtale bandets album: Abrahadabra.

Det første som skal nevnes, og som er svært relevant er gjestene på albumet, kanskje spesielt Kringkastingsorkesteret og koret Schola Cantorum. Det som også skal nevnes svært tidlig er at dette er et møte mellom svartmetallens ukompromissløse slag i trynet og den vanlige metallens forhold til melodier.

Og det virker. Som svarte faen, unnskyld uttrykket. Dette er musikere som både kan snekre låter som står som stålpigger gjennom tinningen, men som samtidig kan skremme djevelen under fullmånen. Fra singelen «Gateways,» som muligens er det mest radiovennlige (her banner jeg i en nedbrent kirke, jeg vet det) et svartmetallband har gjort til deres Rammstein-aktige selvtitulerte låt «Dimmu Borgir.»

Dette er soundtracket til tusen fantasifilmer, til voldelige dataspill og mektige epos. Eller, det er i seg selv et episk mesterverk. Det vil være mennesker som mener at de symfoniske elementene Dimmu har koblet inn i musikken sin ikke passer inn, men de kan grave seg ned med sitt oppnedkors og ta med sin manglende musikksmak der. Dette er det neste steget i svartmetall – hvor man tar med seg trøkket inn i et større musikalsk bilde.

Riktignok er det ingen gigantiske skritt framover Dimmu tar med dette albumet, tekstene sliter litt med å holde vann og ikke alle låtene er like gode («Renewal» og «Chess of the Abyss» er solide eksempler på låter som fungerer).

Selvfølgelig kunne man forventet mer, men dette er kanskje mer enn nok. Det er i hvert fall lyttbart og spennende.