Legendarisk
Obligatorisk for menigheten, moro for menigmann.
Slayer
Hovefestivalen
Hovedscenen
Det var ingen tvil om at de aller fleste som hadde møtt fram på Hovedscenen kl. 22 fredag stod der med en god porsjon ærbødighet.
På scenen stod Tom Araya, Jeff Hanneman, Kerry King og Dave Lombardo, legender alle som en, og grunnreferanse til mang et norsk band av den hardere sorten fra begynnelsen av 90-tallet og utover.
Blodfansen var mannsterke, og selv om plastponsjoer og gore tex grunnet regnværet kanskje tok litt luven av det visuelle, oppførte de seg akkurat som de skulle – som noen besatte tullinger.
Høydepunktet er når en flein, svartkledd guttejævel beiner forbi meg som om han skulle ha fanden sjøl i hælene og stuper med hodet først over gjerdet til den framre piten. I fem sekunder blir han borte før han reiser seg helt fullstendig ellevill i blikket mens han rister av seg smerten etter det hasardiøse stuntet og beiner videre inn til villmennene i front.
Men også Hovefestivalens største indiehoder virket å vise interesse der de stod og nikket anerkjennende fra sin posisjon i de bakre rekker. Man må jo få med seg Slayer når de først er i Norge, uansett hvor mye kanadisk kunstrock man har i hylla.
Slayer leverte både låter fra fjorårsalbumet «Christ Illusion» og klassikerne sine, som «Post Mortem» fra «Reign og Blood» fra 1986, «verdens tyngste album».
Det er en låt som tydelig viser at Slayer ikke bare må regnes som gudfedre for svartmestalens mest hardskårne. De er også en gedigen inspirasjonskilde for emotrashmetal-galninger som Slipknot og ikke minst System of a Down.
At de begynner å bli gamle er det heller ingen tvil om. Men mens det i mange tilfeller kan være noe vondt å se fordums helter halte videre med rullatorer på raideren, har 46 år gamle Tom Araya på vokal en verdighet over seg som faen meg er helt magisk.
Han kikker rolig over publikum mellom låtene, serverer noen enkle ord om låtene, og ser ut til å besitte en helt misunnelsesverdig indre ro.
Før han igjen begynner å skrike øredøvende over bandets massive vegger av gitarer og basstrommer, om massemord, puling av lik og Satan og slikt. Herregud så herlig!