Lav standard på Hilton Hotel

Paris Hilton

Paris Hilton

Warner

Musikalsk viser jo dama seg å være omtrent som hotellkjeden hun er oppkalt etter (eller hvordan det nå var): Klinisk pertentlig og kronisk upersonlig, men velstelt, noenlunde elegant - og med en masse profesjonelle medhjelpere som gjør hele jobben.

Heller oppskriftsmessig har rikmannsdattera hatt muligheten til å hyre inn masse produsenter og låtskrivere som har jobbet for folk som Pink, Beyonce, 50 Cent, Gwen Stefani og Christina Aguilera. Men om det har hjulpet så mye, er heller tvilsomt.

Vel er Hiltons debut en svært variert og velprodusert affære, men den er like fullt en relativt ubehagelig lytteropplevelse enten hun forsøker seg som discodiggende Kylie-kloning, en kvinnelig UB40-variant, en skamløs Rod Stewart-covrer eller som en slags minste felles multiplum popsyngedame.

Tilløp til fengende takter på låter som «Jealousy», «Heartbeat» og hitsingelen «Stars Are Blind» berger det fra å bli en direkte pinlig katastrofeplate, men ubehaget er der fortsatt gjennom hele skiva.

Etter en hel plate i pophelvetes glatteste, runder altså Hilton av showet sitt med å planke det verste av det verste: «Do Ya Think I’m Sexy».

Da begynner magen for alvor å bli urolig, og trangen etter å gripe etter fjernkontrollen blir stadig mer febrilsk. Man ber høyere makter om at de må gi den unge Hilton andre og mer velegnede fritidsinteresser. Hvilken makt det måtte ligge i de foldede hender i så måte, gjenstår selvsagt å se. Men det er god grunn til å frykte det verste.